RFH – Beijing Trondheim

Amselsang

Tidligere i vinter utkom Livet i luftene, et fascinerende, flettverksaktig arbeid signert Arild Vange. Boka bærer den noe uvante sjangerbetegnelsen «fortelling. sang», og de som synger, og forteller, er fugler som på et eller annet vis har tatt opp i seg historiene til avdøde forfattere. Vange har, som Paul McCartney, valgt seg en svarttrost – blackbird – som forsanger. Gjennom denne, og andre fugler den flyr i kontakt med på sin ferd, får vi på originalt vis gjennoppleve biografien til rekke forfattere som levde i Tyskland på 1700-tallet. Hvem visste at det var slik historien skulle kvitres videre, posthumt, i luftige svev gjennom tiden? Vi har snakket litt med Arild om denne oppsiktsvekkende ideen, som har resultert i en av vinterens fineste bøker.

– Boka bygger på ideen om en slags sjelevandring eller reinkarnasjon, der mennesker etter sin død manifesterer seg i fugler. Du skriver fint om dette, om det du kaller «fatteevna», som er det som opptas i fuglen når mennesket dør, kanskje via fuglesangen: «Kropper er skillevegger. Når skillevegger går i oppløsning, blir de ubevegelige delene ubrukelige, mens fatteevna lufter seg til ho finner hvile eller sted i en disponert fugl.» Kan du forklare litt mer om hvordan denne ideen oppsto? Hvorfor ble akkurat fuglene de dødes talerør?

Fortsett å lese

Juan Gabriel Vásquez: – Ikke å forstå landet sitt er den beste grunnen til å skrive om det

Han studerte juss, ga vitnemålet til foreldrene sine og dro til Paris for å bli forfatter, bare fordi Octavio Paz skal ha sagt at hvis paver blir til i Roma, er det i Paris nobelprisvinnere i litteratur skapes (han vant selv prisen i 1990, Paz, og skrev en av sine mest kjente bøker, El laberinto de la soledad, i Paris – andre bevis: Hemingway, Vargas Llosa). Ikke dermed sagt at columbianske Juan Gabriel Vásquez‘ suksess var sikret; hvor mange av oss har vel ikke trasket langs kjempers fotspor i de forjettede arrondissementer uten at det egentlig har brakt oss så mye lengre enn hjem igjen? Vásquez skrev to romaner som han senere angret på, til en slik grad at han har forsøkt å stryke dem fra sitt offisielle forfatterskap, og reiste nedslått til Belgia, der han oppdaget Conrad, Roth, Dostojevskij og Javier Marías. Hashtag epifani! Grunnen til at bøkene hans ikke fungerte, innså Vásquez, var at han ikke hadde maktet å skrive om hjemlandet, fordi han trodde man måtte kunne noe om det man skulle skrive om. Nå forsto han at gode forfattere ikke nødvendigvis skrev om det de kunne fra før, men brukte romanen til å utforske og lære noe nytt.

Juan Gabriel Vásquez på Litterturhuset i Trondheim

Dermed løsnet det. Og bøkene om Colombia kom trillende, på norsk finnes Lyden av ting som faller (2011) og Ruinenes form (2015), begge verdt å lese, skal vi tro vår murrende magefølelse, kanskje i en forestående påskeferie, ettersom det tross alt er en del drap – i kveld minneverdig visualisert ved hjelp av en krukke syltede sennepsfrø fra Sellanraa som skulle forestille krukken som i Ruinenes form inneholder deler av den myrdede politikeren Jorge Eliécer Gaitáns ryggvirvler.
– Dette er Colombias JFK, hevder Vásquez engasjert, – bare mer alvorlig, for det startet nesten en borgerkrig. Ja. Det var visst noe med en hodeskalle også. I blant er det fint stikke hodet ut av den trygge bobla som norsk samtidslitteratur kan være. Så kan vi tenke litt på hvor godt vi egentlig forstår vårt eget hjemland. Kanskje ikke så godt som vi tror. Kanskje så dårlig at det faktisk kan være håp om å kunne skrive noe godt om det en gang.

Ein ny start

For mange er David Aasen kjent som tiltaksam forlagsredaktør i skjønnlitteratur på Samlaget, ein god del færre hugsar han kanskje som medstiftar og redaktør i tidsskriftet Ratatosk, men stadig fleire legg merke til dei slåande fotografiane som stadig dukkar opp på kontoar han administrerer i sosiale medium. I 2017 publiserte vi ein serie av bilda hans i tidsskriftet Beijing Trondheim #5, og no har han sjølv gitt ut si første fotobok. Dette er ei vakker, handsydd bok som er ute i eit eksklusivt opplag på 80 eks. Vi var heldige nok til å få tak i ei – og sendte David nokre spørsmål tilbake.

– Du er ute med fotoboka «Observations and dreams», kan du fortelje litt om korleis ho kom til?
– Dei siste fire-fem åra har eg fotografert ein del på fritida, og etterkvart har ein stil eller ein tone gjort seg gjeldande. Eg oppdaga også verdien av eit langsiktig arbeid, til dømes korleis eit bilde frå 2014 får relevans først når det blei plassert ved sida av eit bilde frå 2018, korleis mønster blir synlege og speglingar oppstår mellom motiv. Eg ville undersøke om det var muleg å plassere delar av dette materialet i ein kontekst. Og etter at dotter mi blei fødd i august fjor, fekk eg eit par bilde som kompletterte eit utval og gjorde publisering relevant for meg. Det blei ei bok om ein ny start, eit nytt liv.

Fortsett å lese

«Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham leve i sitt foreldede verdensbilde?»

Kjære Etikeren. Jeg er nyansatt foreleser ved et av Norges største universiteter, og jeg har et problem. En av mine eldre, høyt respekterte kolleger har etter min mening upassende omgang med sine «studiner» (som han kaller dem). Ofte er det ikke mer enn en eldre mann som fortsatt er låst i sine sjåvinistiske holdninger til det motsatte kjønn. Det er ubehagelig nok, men jeg har latt det passere som generasjonsskille. Her om dagen, da vi skulle ut for å sosialisere med studentene etter en fagdag, så jeg at han var mer pågående og, vil jeg si, upassende. I ettertid har jeg ymtet frempå om dette til noen andre av våre kolleger, og de har sagt at han pleier å være litt fysisk, men at han er bevisst på det og at han ikke lar det skli ut. Han har, så vidt vi vet, aldri hatt sex med en student. Allikevel opplever jeg hans oppførsel som upassende, og jeg så at studenten også syntes det var ubehagelig. Mitt spørsmål er: Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham holde på til han pensjoneres, og la ham leve i sitt foreldede verdensbilde. Melder jeg ham, ødelegger jeg hele hans renommé. Ingen vil ha anklager om seksuell trakassering.
– Foreleser (31)

Fortsett å lese

– Uansett hvor forelska du er, kan du fortsatt få diaré

Nora Eide debuterte tidligere i år med Familien din – en samling tekster som sorterer under et utvidet novellebegrep; enkelte av tekstene ville like gjerne kunne kalles kortprosa, i den lakoniske og skarpsynte tradisjonen etter Lydia Davis eller Gunnhild Øyehaug. Det er med andre ord en egenartet og uforutsigbar utgivelse, der familierelasjoner, eller fraværet av slike, kan gi uventede utslag – en far nekter å vedkjenne seg datteren i butikken, en kvinne leier en skuespiller til å spille broren i et bursdagsselskap. I en tid hvor familien for alvor har festet grepet om samtidslitteraturen og gjort den til gjenstand for strid blant sensasjonshungrige litteraturkritikere, gjør Nora Eide en smart perspektivforskyvning: Det heter ikke familien min, men familien din. Dermed skulle man ha gardert seg mot oppfølgende utgivelser fra forulempede søsken. Men hvem sin familie er det da hun skriver om? Vår alles? Og hva er egentlig en familie i disse dager, uansett?

Fortsett å lese

Etter festivalen #3: Møllebyen

Litteraturfestivaler er ikke mangelvare i Norge. I nyhetsstrømmene våre dukker det stadig opp bilder av forfattere i en forblåst solvegg utenfor en eller annen rorbu, eller i engasjert samtale på scenen i et prangende kulturhus i et grisgrendt dalføre. Vi kan ikke stort annet enn gi en like, mens vi lurer på hvordan det hadde vært å tilbringe helgen der, om vi bare ikke hadde vært så innvevd i alskens andre gjøremål. I spalten Etter festivalen prøver vi å kompensere for dette gjennom å kontakte festivalene i etterkant for å høre hvordan det gikk, og muligens plukke opp et par linjer vi kan bruke for å gi inntrykk av at vi likevel var tilstede. Denne gangen har vi snakket med Martin M. Sørhaug fra Møllebyen litteraturfestival som ble holdt på House of Foundation i Moss 18.-20. august.

Fortsett å lese

En form for transitt

Denne våren har budt på noe så usedvanlig som en diktdebutant fra Klett – en ung mann som ikke bare fremstår uhørt moden for alderen, men som dessuten har klart kunststykket å komme seg inn på den prestisjefylte Forfatterskolen i København, til tross for at han skriver på kav trøndersk! Vi er imponerte. Og litt nysgjerrige. For hvordan kan det egentlig ha seg at denne karen kommer med en diktsamling med så mange dybder og lag, så mange åpninger og utsyn, så tunge spor av erfaring og visdom, når vi sverger på at det bare var i forrige uke han diltet rundt som frivillig på Æ Å og stakk til oss russekortet sitt? (henger ennå på korktavla, med sitatet fra Phil Dunphy.) Ting har gått fort for Bendik Sandnes Vada, og i et forsøk på å henge med i svingene har vi stilt ham noen spørsmål om diktsamlingen – Vak – om skrivingen og tenkingen, om skogen og København.

Fortsett å lese

Q & A med P & A

15. mars lanserte vi Linjevokabular på Babel. Nedenfor følger en kort oppsummering av samtalen mellom Mathias R. Samuelsen og de to kunstnerne bak boka, Arild Vange og Per Formo.

– Kan dere først fortelle litt om hvordan dere møttes, og hvordan dere begynte å samarbeide?

Per: Det første samarbeidet var i 2012, da jeg inviterte Arild til å bli med på et oppdrag. Oppdraget gikk ut på å utsmykke Time bibliotek i Bryne. Jeg tenkte: Det er et bibliotek – da må jeg jo lage en bok! Arild hadde jeg sett opptre på diverse merkelige musikkarrangementer, og han virket som en fyr som var interessert i mer enn bare sin egen tekst. Etter dette hadde vi lyst til å fortsette samarbeidet, innenfor et litt mer fritt prosjekt.

Fortsett å lese

Teatermat

av Jonas Skybakmoen

Så sitter faren min der ved et lite bord i teaterbistroen Røst og stirrer på ei råreke. Litt snacks, sier kelneren. Som i potetgull? Nei. Som i råreke på litt chips, sier kelneren. En dråpe saus kokt på granbar, legger han til. Og ristet rekeskall on top. Vel bekomme.

Fortsett å lese

–Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet

Det hører dessverre til sjeldenhetene at Tarjei Vesaas’ debutantpris går til en poet, men i 2006 gikk prisen svært fortjent til Thomas Marco Blatt for diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en bok som stadig trafikkerer ut og inn av bokhyllen, ti år etter. I høst er han ute med sin første roman, den medrivende og svært velskrevne Varsjøen, hvor en kort telefonbeskjed fra en barndomsvenn med ett gjør fortiden høyst nærværende for hovedpersonen Morten Bodrum igjen. For hva var det egentlig som skjedde da storebroren hans døde over tjue år tidligere? Og hvor mye forandrer sannheten i så fall, alle disse årene etter? Vi tok en prat med forfatteren om den nye boken, om poesi og prosa, og en gammel spøk fra Litterär Gestaltning.

Fortsett å lese