Etter festivalen #3: Møllebyen

Litteraturfestivaler er ikke mangelvare i Norge. I nyhetsstrømmene våre dukker det stadig opp bilder av forfattere i en forblåst solvegg utenfor en eller annen rorbu, eller i engasjert samtale på scenen i et prangende kulturhus i et grisgrendt dalføre. Vi kan ikke stort annet enn gi en like, mens vi lurer på hvordan det hadde vært å tilbringe helgen der, om vi bare ikke hadde vært så innvevd i alskens andre gjøremål. I spalten Etter festivalen prøver vi å kompensere for dette gjennom å kontakte festivalene i etterkant for å høre hvordan det gikk, og muligens plukke opp et par linjer vi kan bruke for å gi inntrykk av at vi likevel var tilstede. Denne gangen har vi snakket med Martin M. Sørhaug fra Møllebyen litteraturfestival som ble holdt på House of Foundation i Moss 18.-20. august.

– Møllebyen litteraturfestival omtaler seg selv som en «tverrestetisk festival med hovedfokus på det skrevne ordet». Kan du si litt mer om hva slags festival dette er? Hvordan skiller den seg fra andre litteraturfestivaler?
– Det som vel gjennomgående skiller den fra andre produksjoner er at vi i større grad er produsent heller enn promotør. Vi bestiller nye verk, nye tekster, ny kunst ut fra mer eller mindre helhetlige kuratoriske grep fremfor å speile de store forlagenes kataloger. I tillegg er dette en festival som vekter kunstformene likt. Her er ikke noe ment kun å være vakre illustrasjoner til noe annet. Dette utvider perspektiv- og uttrykksrikdommen, og skaper en fin variasjon i programmet.

– Årets festival var den sjette i rekken. Hvordan oppsto ideen til festivalen, og hvordan har den utviklet seg i løpet av disse årene?
– Den utviklet seg fra huset og stedet. Vi satt plutselig med 600 kvm innearealer og i tillegg fine utearealer, hadde masse kompetanse fra ulike deler av kulturlivet blant de som var involvert, så da ble regnestykket enkelt. Formen derimot har vi mer gradvis kommet frem til. Vi brukte litt tid på å bli kjent med byen, menneskene og avstanden til byer som Fredrikstad og Oslo. Vi føler at modellen har satt seg godt nå, men da igjen er det jo viktig å vri litt på seg, for ikke å stivne til og bli forutsigbar, så hva som skjer i 2019 vet vi lite om per i dag.

Valborg Frøysnes under oppsetningen av Ariana Reines’ scenetekst “Telefon” på Møllebyen litteraturfestival 2017. Foto: Rick Senley

– Til årets festival utgis det hele 17 (!) bøker på forlaget H//O//F – hvordan har dere arbeidet med disse bøkene frem mot festivalen, og hvor stor del av programmeringen utgjorde dette arbeidet?
– Vi har tidligere arbeidet med antologier hvor bidragsyterne på samme måte har levert nytt materiale i anledning festivalen og til et overordnet tema. Avstanden derfra til å utgi bøker er ikke så altfor stor, men krever jo et noe større apparat. Vi har det nå. Forlagsredaksjonen vår består av tolv superflinke folk. Og så skal det ikke stikkes under en stol at et grep som dette skaper motivasjon hos oss som arbeidsgruppe. Det er gøy å gjøre noe helt nytt, å strekke seg enda litt lenger.

Viktig er det også å peke på ønsket om økt distribusjon av festivalens refleksjoner. Gjennom disse publikasjonene når festivalens innhold mye, mye lenger enn den hadde gjort om det kun skulle produseres mot et publikum som faktisk var til stede i Moss disse dagene.

– Vil du i ettertid trekke frem noen høydepunkter fra årets festival?
– Nei, ikke egentlig. Når vi jobber slik som dette, så tett på alle produksjonene, blir hvert innslag et høydepunkt.

– Bare høydepunkt, altså, hvordan skal dette overgås neste gang?
– Det var det. Har ingen aning per i dag. Vi må snakke litt mer sammen først. Gjøre oss ferdig med evalueringen. Kanskje er det ikke et poeng i seg selv å skulle overgå en tidligere festival. Vi strekker oss først og fremst hele tiden etter å gjøre ting enda bedre. Og er nok mere fokusert på det være litt uforutsigbar, å vri og vende litt på oss altså.