Litteraturfestivaler er ikke mangelvare i Norge. I nyhetsstrømmene våre dukker det stadig opp bilder av forfattere i en forblåst solvegg utenfor en eller annen rorbu, eller i engasjert samtale på scenen i et prangende kulturhus i et grisgrendt dalføre. Vi kan ikke stort annet enn gi en like, mens vi lurer på hvordan det hadde vært å tilbringe helgen der, om vi bare ikke hadde vært så innvevd i alskens andre gjøremål. I spalten Etter festivalen prøver vi å kompensere for dette gjennom å kontakte festivalene i etterkant for å høre hvordan det gikk, og muligens plukke opp et par linjer vi kan bruke for å gi inntrykk av at vi likevel var tilstede. Denne gangen har vi snakket med Martin M. Sørhaug fra Møllebyen litteraturfestival som ble holdt på House of Foundation i Moss 18.-20. august.
Kategori: Festival
Klare for nye eventyr
Akkurat idet 30-årskrisa er i ferd med å feste grepet om Beijing Trondheim-redaksjonen, dukker det opp et nytt og friskt tilskudd til byens litterære scene. Litterært kollektiv er en gruppe unge og ambisiøse studenter som vil vise at litteraturen kan omfavnes på flere måter enn ved kjærlig understreking av gode sitater i et vellest kompendium oppe på lesesalen. Med festivalen Ugress har byens kulturelle fauna allerede blitt en anelse mindre trimmet og flere hakk mer spennende – og det stopper ikke der! Vi har tatt en prat med gjengen bak, som vi gleder oss til å høre mer fra i tiden som kommer.
Lyrikk i friluft
Å slå i hjel en døsig formiddag eller to på rygg i gresset, mens lyden fra fire scener glir sammen til en behagelig bakgrunnsstrøm du kan duve opp og ned på mens du lar små og store tanker jage hverandre rundt mellom trekronene. Å jekke opp en øl mens du foretar en lett konsultasjon med programmet, og lurer på om du skal flytte deg videre eller bare bli sittende og la deg overraske av noe du ennå ikke vet hva er. Et velkjent scenario fra sommerens mange musikkfestivaler, men kan det også fungere for poesi? Vi har besøkt The New York City Poetry Festival og langt på vei fått et bekreftende svar. På en liten, idyllisk øy ikke langt fra storbyens svette sentrumsgater kunne vi høre gjenklangen av fordums festivalbravader. Søle og indierock var byttet ut med prestekrager og poesi, følelsen av lykke var den samme.
Profesjonell, utforskende og toillat
I dag braker Fjøsfestivalen løs på Melhus! På bildet ser du litteratursjef Ane Nydal flankert av festivalsjef Magnus Loddgard, rundt klokken fem på morgenen, etter en heidundrandes vellykka festival 2012, nettopp avholdt konsert med hæst & fæstbandet All in for Ramtamtaramtata, før fossebading og nachspiel i badstua med klein høytlesning av Christian Refsums Kåte dikt. Hva kan vi vente oss i år? Vi tok en prat med Ane om tingenes tilstand de siste timene før avspark.
Etter festivalen #2: Roskilde
Sommertid er festivaltid, men for mange av oss også: tid for å gå glipp av festivaler. Kjennes det ikke dessuten som om vi blir stadig flere – enten det er unger, foreldre, jobb, tomme lommebøker eller en lite kledelig angst for gjørme (pådratt i voksen alder) som holder oss tilbake? Vi må konstatere at det heller ikke i år ble noen Roskilde-tur på oss. Heldigvis har vi venner som holder ut. Forfatter Linn Strømsborg er fast festivalgjenger, og var selvfølgelig på plass også i år. Her gir hun oss en brief fra årets begivenheter.
– Vi går ut fra at de fleste på et eller annet nivå kjenner til Roskilde-festivalen og har sine assosiasjoner til navnet. Men hva er den for deg? Hva slags festival er Roskilde-festivalen?
– Roskilde er, for meg, verdens beste festival. Det er et helt eget, lite land som dukker opp på dette jordet utenfor København hvert år til nesten samme tid, som fylles opp av ungdommer, voksne og eldre, hundrevis av band og DJ-er, telt og fester døgnet rundt i over en uke. Det er, som de kaller det selv, The Orange Feeling, som er noe jeg tror man må se og oppleve for å virkelig vite hva er. Jeg har vanskeligheter med å forklare det, men jeg kjenner det igjen med en gang jeg kommer meg innafor portene der hvert år. Der var det, kjenner jeg. Og så føles det som at jeg aldri dro hjem i fjor.
Etter festivalen #1: TXT.VILLE
Nye litteraturfestivaler dukker opp alle vegne, det ene programmet mer innbydende enn det andre. På våre slunkne dikter- og småforleggergasjer kommer vi dessverre sjelden lenger enn til svermeriske dagdrømmer om dannelsesreiser til ymse kunsthaller og nedlagte fabrikkhaller i inn- og utland. I vår nye spalte, Etter festivalen, prøver vi å kompensere for dette gjennom å kontakte festivalene i etterkant for å høre hvordan det gikk, og muligens plukke opp et par linjer vi kan bruke for å gi inntrykk av at vi likevel var tilstede. Først ut er festivalen TXT.VILLE, som ble holdt i København 24.–26. april i år, her ved presseansvarlig Lone Nikolajsen.
Så fulgte en ubegripelig samtale om litteraturmiljøet i Trondheim
Bokbaren. Hvor mange svette dager har ikke blitt flere hakk mer stygge av en kulturmarxistisk time med de pragmatiske stemmene til Eline, Vida, Maren og Ingrid på øret? Eller de oransjekledde analysene fra Martin og Mathias i programmets boblete barndom, da tonen var en god del mer kjempemektig. I kveld var kvelden da skrittet skulle tas ut i den flamboyante verden. Enkelte stilte seg kanskje litt yndig, og det kan vel være grunn til å minne om bråsultne forsøk på å gjøre det samme fra både Radioresepsjonen og XL – mange husker fortsatt dette som strykende, kjærlige og oppsvulmede episoder fra barndommen. Personlig husker jeg også en harmonisk kveld på Samfundet for noen år siden, da den fantastiske Teipfestivalen stilte i stand en utydelig livesending fra en skvulpete scene på Edgar. Ganske florlett om jeg skal si det selv. Blant mange forglemmelige programposter var det mest roastbeefaktige kanskje da en tærende forfatter leste fra en bok som het «Eg er ikkje delfinaktig, eg er ikkje yndig». Vel, ikkje eg heller, tenkte jeg teit. Kvelden i kveld så ut til å bli betraktelig mer roastbiffisk. I det minste ankom jeg Antikvariatet med en vidunderlig følelse. Kanskje skyldtes det de skrupuløse arrangørene som i forkant hadde spandert en helt Rune F. Hjemåsisk middag på deltakerne i kafeen. Sånt blir man jo bare hjemmebrent av. Det var derfor en utydelig stemning da vi samlet oss i den bombastiske Bokbaren, som jo er kjent for sitt tobakkiske utvalg av øl. Bartenderen anbefalte spesielt en ruglete øltype, som han mente var helt firkantet. Blir ikke det litt filantropisk? spurte jeg – jeg liker helst de som er litt leende. Bartenderen så på meg med et erotisk blikk, og jeg forsto at han var mer kjedelig enn meg. Ok, sa jeg og gikk for det utenomjordiske ølet, som viste seg å være ganske giftig. Første oppleser var Mathias Samuelsen, og som vanlig var diktene hans både kroppslige og fabelaktige. Folk stirret eventyrlig på hverandre og lot som om de var sexy. Så fulgte en ubegripelig samtale om litteraturmiljøet i Trondheim – en by som har rykte på seg for å være tvetretydig og ikke så rent lite medlidenhetshungrig når det kommer til nettopp litteratur. Samtalen styrket dette inntrykket. Anført av den samkjøpsgrupperende Arild Vange, kanskje mest kjent for sine elefantlignende dikt og brannskada opptredener, og vår brannfarlige poet Kaisa Aglen, viden kjent som en ravende full stemme fra en afrikansk generasjon, fikk vi en hårete diskusjon om vår svulmende by ved den slimete elva. Victoria Kielland leste fra sin tykke debutbok og bekreftet våre mistanker om et musegrått talent for gjennomsiktig litteratur. Endelig fikk vi også høre den øltørste trønderen Lars Haga Raavand, en abstrakt person som for oss har virket ganske overvurdert til nå. Neste samtale dreide seg om stedet i litteraturen, et tema så topografisk at det kunne vært hentet rett fra et adekvat seminar i trasig litteratur på Dragvoll. Her fikk vi noen dumme innspill fra den skanderende Linn Strømsborg, som med sin surrete bakgrunn fra Furuset fremsto som et fint pust. Ingvild Kjørholt nyanserte debatten med sine kroppslige kommentarer. Konklusjonen var slem: Stedet er helt virilt for litteraturen. Vel. Kvelden var ennå dansende, og forventningene krekslige. Hva som videre hendte er en snill del av historien. Nå er det viktigste å ha det hvallignende. Så, takk for et skamslått arrangement, og skamløs jul, alle sammen!