Ane Nydal er kjent for mange som litteraturkritiker i Morgenbladet og initiativtaker for den dessverre nedlagte Fjøsfestivalen. Nå er hun ute med sin første bok, novellesamlingen «Famlere». Vi har snakket med henne om den, og om hvordan det er for en litteraturkritiker selv å skulle motta kritikk for et litterært verk.
– I det første nummeret av tidsskriftet vårt publiserte vi et dikt av deg – og de som har vanket i litterære kretser en stund har kunnet høre deg lese dikt ved flere andre anledninger. Nå debuterer du med en novellesamling, kanskje til noens overraskelse. Kan du fortelle litt om hvordan dette har seg?
– Høsten 2014 satte jeg av tid og penger til å ferdigstille ett av to diktmanus som begge hadde vært innom konsulenter på CappelenDamm. Samtidig gikk fristen ut for Gyldendals og Vinduets novellekonkurranse. Det fikk meg til å hente fram og redigere en novelle jeg skrev på Skrivekunstakademiet fire år tidligere, «Presidenten etter Kennedy», som er å lese i boka. Som kjent ble konkurransen avblåst da ingen av de 400 bidragene ifølge juryen «hadde den originalitet, kvalitet eller grad av ferdigstillelse som skulle til for å kåres som vinner». Uansett – de påfølgende månedene var det prosa som raste ut av meg. I en eksplosiv og kjempemorsom fase skrev jeg nye noveller, redigerte gamle, fant fragmenter og dikt og skrev videre på dem – som novellen «Veve», der det lyriske språket har spor av at det opprinnelig var et dikt.