Kategori: Moralisten

Kjære Etiker. Aps innvandringspolitiske talsmann Masud Gharakhani er blitt et samtaleemne blant lærerne på skolen jeg jobber på. Han har foreslått at leirskole for alle elever bør være obligatorisk, og jeg er helt enig. Jeg ser hvor viktig leirskolen er for å integrere minoritetselever. Jeg mener også at det bør være obligatorisk å stille opp i 17. mai-tog og felles gym og svømming for jenter og gutter. Det som er vanskelig, er at slike spørsmål hele tiden blir brukt i politiske spill. Vi ser tendenser til overordnete diskusjoner, der respekt for religionsutøvelse settes opp mot samfunnets behov for integrering, foreldres rettigheter opp mot barns rettigheter også videre. Men på personalrommet på skolen blir det sterkt forenklet: Man blir en av dem som liker Gharakhani (som igjen skal bety at man liker Sylvi Listhaug). Derfor ønsker jeg mer etikk og mindre politikk når det kommer til barns skoleplikter. Jeg drømmer om et mer «nøytralt» etisk rom, der det er lov å si at noen verdier er viktigere enn andre, og at noens rettigheter skal ha forrang for andres. Finnes det etiske standarder som kan kaste lys inn i disse debattene? Dette ville gjort hverdagen min lettere, når jeg blant annet skal begrunne for foreldre hvorfor jeg er streng på at datteren deres skal delta på aktiviteter sammen med gutter.
Hilsen frøken

Kjære Etikeren. Jeg er nyansatt foreleser ved et av Norges største universiteter, og jeg har et problem. En av mine eldre, høyt respekterte kolleger har etter min mening upassende omgang med sine «studiner» (som han kaller dem). Ofte er det ikke mer enn en eldre mann som fortsatt er låst i sine sjåvinistiske holdninger til det motsatte kjønn. Det er ubehagelig nok, men jeg har latt det passere som generasjonsskille. Her om dagen, da vi skulle ut for å sosialisere med studentene etter en fagdag, så jeg at han var mer pågående og, vil jeg si, upassende. I ettertid har jeg ymtet frempå om dette til noen andre av våre kolleger, og de har sagt at han pleier å være litt fysisk, men at han er bevisst på det og at han ikke lar det skli ut. Han har, så vidt vi vet, aldri hatt sex med en student. Allikevel opplever jeg hans oppførsel som upassende, og jeg så at studenten også syntes det var ubehagelig. Mitt spørsmål er: Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham holde på til han pensjoneres, og la ham leve i sitt foreldede verdensbilde. Melder jeg ham, ødelegger jeg hele hans renommé. Ingen vil ha anklager om seksuell trakassering.
– Foreleser (31)

Som de åndsmennesker vi er, fordriver dette forlagets redaktører store deler av fredagen med grevet trygt forskanset bak Morgenbladets trykkferske sider, med særlig spenning knyttet til husetikeren Trond Berg Eriksens svar på den aktuelle ukens foreliggende spørsmål. Ikke sjelden har vi nikket megetsigende, eller dyttet avisen over frokostbordet for å vise våre partnere noe vi syntes var spesielt poengtert eller klokt formulert.

Det var derfor med skuffelse, og tilløp til sjokk, vi leste svaret som fremkom i avisen 24. november i år, hvor en eldre, seksuelt innpåsliten foreleser ble tatt i forsvar av Etikeren, som tydeligvis finner det viktigere å respektere fortidens normer enn unge studenters intimgrenser. Det har overrasket oss at svaret så langt bare har utløst to motsvar, begge fra folk i universitetsmiljøet som befinner seg i en slik posisjon at spørsmålene rundt hva en merittert professor kan tillate seg og ikke, er sentrale for dem. Den første, Gro Grytli Mostuen, svarte Etikeren på en glimrende måte da hun foreslo hva han burde ha sagt. Vi kunne ikke sagt det bedre selv. Hun setter fingeren på hva Etikeren kunne ha bidratt med, i stedet for å henfalle til et rørete forsvar av seg selv og sine likesinnede.