Lyrikk i friluft

DSC_0123Å slå i hjel en døsig formiddag eller to på rygg i gresset, mens lyden fra fire scener glir sammen til en behagelig bakgrunnsstrøm du kan duve opp og ned på mens du lar små og store tanker jage hverandre rundt mellom trekronene. Å jekke opp en øl mens du foretar en lett konsultasjon med programmet, og lurer på om du skal flytte deg videre eller bare bli sittende og la deg overraske av noe du ennå ikke vet hva er. Et velkjent scenario fra sommerens mange musikkfestivaler, men kan det også fungere for poesi? Vi har besøkt The New York City Poetry Festival og langt på vei fått et bekreftende svar. På en liten, idyllisk øy ikke langt fra storbyens svette sentrumsgater kunne vi høre gjenklangen av fordums festivalbravader. Søle og indierock var byttet ut med prestekrager og poesi, følelsen av lykke var den samme.

New York City Poetry Festival ble arrangert for første gang i 2011, etter initiativ fra bevegelsen The Poetry Society of New York, og deler moderorganisasjonens formål om å samle metropolens myriader av små poetiske tiltak under en felles fane. Eller, som de sier det selv på festivalens nettsider: Formålet er å frigjøre poetene og deres verker fra mørke pubhjørner, bokhandler, kaffebarer og halogenbelyste universitetsområder – og å samle så mange som mulig av dem ute i dagslys for å møtes, mingle og samarbeide.

DSC_0087
I dagslys: Camille Rankine

Også for to tilreisende norske poeter føltes det umiskjennelig frigjørende å la dagslyset kjæle med blek og sart dikterhud ute i friluft. På Governor’s Island, en tidligere militærforlegning ute i Upper Bay, ti minutters fergetur fra Manhattan, har poesien funnet sitt perfekte sommersted. Parkområdet rommer fire små scener, i tillegg til en rekke salgs- og informasjonsbord for småforlag, forfatterorganisasjoner og, vel, diverse hippieaktig bling (ingen festival uten). Iskrem kolporteres fortløpende fra ambulanselignende farkoster. Og skulle det knipe på, finnes det også et øltelt med lovnader om psychiatric help for 5 cent; et behov vi på ren rutine lot våre venner i Brookly Brewery ta seg av i stedet (det var muligens meningen hele tiden).

DSC_0061
Jason Koo, grunnlegger av Brooklyn Poets

Som på festivaler flest gjelder det også her å blinke seg ut én favorittscene man ankrer opp ved, og for vår del ble det The White Horse, der poesien som ble fremført var av det mindre ropete slaget. Hver scene har sin line-up av magasiner og forlag som har fått tildelt egne bolker der de presenterer sine forfattere. Vi stifter bekjentskap med Phantom Books og Union Square Slam, prosjekter som i tillegg til å utgi publikasjoner jobber med performative elementer og arrangerer ukentlige workshops. Ønsker du fordypning i virkelig smale emner – hva med en fireukers workshop i å skrive langdikt – virker organisasjonen Brooklyn Poets å ha det du er ute etter. De lokker også med intime skriveverksted hjemme hos de respektive poeter. Vi noterer oss dette for en senere anledning.

DSC_0080
Psychiatric help

Etter navnet å dømme skulle man kanskje tro at The New York City Poetry Festival var en stjernespekket affære, med flust av internasjonale tungvektere på festivalplakaten, men følelsen i etterkant er heller å ha bevitnet en mønstring av lokal undergrunnspoesi, der skillet mellom etablert og uetablert (enn si upublisert, om det begrepet i det hele tatt gir noen mening lenger) hadde liten betydning. I det hele tatt er dette noe vi har merket oss på flere av de litterære tilstelningene vi har sveipet innom denne sommeren. Folk som leser er ofte unge, flinke, og leser nesten utelukkende ting de har lagret på smarttelefonene sine. Betyr dette at de tradisjonelle forlagene har spilt fallitt, og overlatt de unge poetene til seg selv og sine egne publiseringskanaler? Og er i så fall dette en utvikling vi også kan se antydninger til hjemme i Norge? Dette er en problemstilling vi kommer til å jobbe mer med utover høsten. Men først var det visst noen der borte som skulle lese fra sin nye chapbok, og så var det fergeturen tilbake til Brooklyn, sjølufta i ansiktet mens vi duver søvnig hjemover, under bro etter bro etter bro.