– Uansett hvor forelska du er, kan du fortsatt få diaré

Nora Eide debuterte tidligere i år med Familien din – en samling tekster som sorterer under et utvidet novellebegrep; enkelte av tekstene ville like gjerne kunne kalles kortprosa, i den lakoniske og skarpsynte tradisjonen etter Lydia Davis eller Gunnhild Øyehaug. Det er med andre ord en egenartet og uforutsigbar utgivelse, der familierelasjoner, eller fraværet av slike, kan gi uventede utslag – en far nekter å vedkjenne seg datteren i butikken, en kvinne leier en skuespiller til å spille broren i et bursdagsselskap. I en tid hvor familien for alvor har festet grepet om samtidslitteraturen og gjort den til gjenstand for strid blant sensasjonshungrige litteraturkritikere, gjør Nora Eide en smart perspektivforskyvning: Det heter ikke familien min, men familien din. Dermed skulle man ha gardert seg mot oppfølgende utgivelser fra forulempede søsken. Men hvem sin familie er det da hun skriver om? Vår alles? Og hva er egentlig en familie i disse dager, uansett?

En form for transitt

Foto: Finn Ståle Felberg

Denne våren har budt på noe så usedvanlig som en diktdebutant fra Klett – en ung mann som ikke bare fremstår uhørt moden for alderen, men som dessuten har klart kunststykket å komme seg inn på den prestisjefylte Forfatterskolen i København, til tross for at han skriver på kav trøndersk! Vi er imponerte. Og litt nysgjerrige. For hvordan kan det egentlig ha seg at denne karen kommer med en diktsamling med så mange dybder og lag, så mange åpninger og utsyn, så tunge spor av erfaring og visdom, når vi sverger på at det bare var i forrige uke han diltet rundt som frivillig på Æ Å og stakk til oss russekortet sitt? (henger ennå på korktavla, med sitatet fra Phil Dunphy.) Ting har gått fort for Bendik Sandnes Vada, og i et forsøk på å henge med i svingene har vi stilt ham noen spørsmål om diktsamlingen – Vak – om skrivingen og tenkingen, om skogen og København.

Novellefamling

Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Ane Nydal er kjent for mange som litteraturkritiker i Morgenbladet og initiativtaker for den dessverre nedlagte Fjøsfestivalen. Nå er hun ute med sin første bok, novellesamlingen «Famlere». Vi har snakket med henne om den, og om hvordan det er for en litteraturkritiker selv å skulle motta kritikk for et litterært verk.

– I det første nummeret av tidsskriftet vårt publiserte vi et dikt av deg – og de som har vanket i litterære kretser en stund har kunnet høre deg lese dikt ved flere andre anledninger. Nå debuterer du med en novellesamling, kanskje til noens overraskelse. Kan du fortelle litt om hvordan dette har seg?
– Høsten 2014 satte jeg av tid og penger til å ferdigstille ett av to diktmanus som begge hadde vært innom konsulenter på CappelenDamm. Samtidig gikk fristen ut for Gyldendals og Vinduets novellekonkurranse. Det fikk meg til å hente fram og redigere en novelle jeg skrev på Skrivekunstakademiet fire år tidligere, «Presidenten etter Kennedy», som er å lese i boka. Som kjent ble konkurransen avblåst da ingen av de 400 bidragene ifølge juryen «hadde den originalitet, kvalitet eller grad av ferdigstillelse som skulle til for å kåres som vinner». Uansett – de påfølgende månedene var det prosa som raste ut av meg. I en eksplosiv og kjempemorsom fase skrev jeg nye noveller, redigerte gamle, fant fragmenter og dikt og skrev videre på dem – som novellen «Veve», der det lyriske språket har spor av at det opprinnelig var et dikt.

En del av historien

Gundersen-Eirin_Julie-PikeBlant høstens poesidebutanter knyttet det seg for vår del noen spesielle forventninger til Eirin Gundersen. Eirin er et av navnene som i flere år har hatt det med å dukke opp rundt omkring på nettet, som regel knyttet til tekster som gjorde inntrykk på oss, og som fikk oss til å komme tilbake. Vi har med andre ord ventet på denne debuten, og det er ingen overraskelse at også Du er menneske nå, som nå foreligger, treffer oss. Vi har snakket med Eirin om den fine debutboka, og hvordan den ble til.

–Gratulerer med en veldig fin diktsamling! Hvordan har det vært å debutere?
–Takk! Å debutere har vært noe av det skumleste jeg har gjort. Jeg er selvfølgelig veldig glad, og det er veldig fint å kunne holde sin egen bok i hendene og vite at jeg faktisk har klart å skrive den. Det er en lettelse, og det føles utrolig motiverende. Men samtidig er det ganske nervepirrende å vite at boka er der ute og kan leses av alle.

Balansegang

unnamedMot slutten av fjoråret kom det ut en roman som flere av oss hadde ventet spent på. Å omtale Kristian Wikborg Wiese som debutant føles på mange måter rart, for i litterære kretser er han allerede godt etablert både som redaktør i tidsskriftet La Granada, anmelder i Dagsavisen og en av ildsjelene bak Litteratur på Blå. Lesere av Beijing Trh vil muligens også dra kjensel på navnet hans fra bidrag i vårt tidsskrift – der han opptrer både som gjendikter (Katherine Larson) og med egne dikt. Men nå altså: romandebut. Avtrykk er et nært og helstøpt portrett av en ung mann som reiser til London for å ta en kunstutdannelse, et valg som også representerer et ønsket brudd med fortiden. Men kan man reise så langt at historien ikke likevel innhenter deg? Wieses roman er både en oppvekstroman og en kunstnerroman, der store spørsmål om kunst og kjærlighet behandles i et ujålete og tilforlatelig språk, men med desto større troverdighet og nerve. Vi har snakket med Kristian om noen av motivene hans – om skrivinga, kunsten og alt som det kan romme.

– Det er uforutsigbart og håpløst og vanskelig. Men jeg liker det!

Hva skjer når en forlagsredaktør bestemmer seg for å si opp en trygg stilling og melder overgang til den andre siden? For Tiril Broch Aakre markerer debutsamlingen Kniplinger slutten på et arbeid som har tatt tid: – Det tok meg ti år å lære å skrive, som hun sa i et intervju med Bergens Tidende i fjor høst. I løpet av denne perioden har hun ikke bare rukket å hjelpe andre forfattere, som Brageprisvinner Ruth Lillegraven, med å forme sine bøker, men også jobbet som tidsskriftredaktør og oversetter. Vi har snakket med henne om hvordan alt dette henger sammen, og hvor fint det tross alt kan være å holde på med alle disse håpløse puslespillene våre.

Ekstremt ensomt, men ikke vemmelig

KiellandVictoriaVictoria Kielland debuterte i år med korttekstsamlingen I lyngen. Mange av oss kjenner henne allerede fra ulike litterære sammenkomster, både som hyppig deltaker på Splittet Kjerne og medlem av skrivekollektivet/småforlaget A.K.R.O.N.Y.M. (som bl.a. står bak bærenettene med påskriften Jeg har et intimitetsproblem som har blitt et uunnværlig signalplagg i hipsterkretsen rundt kafeen Liebling på Grünerløkka). Kielland har meldt sin ankomst til Trondheim i forbindelse med Bokbarens  førjulsarrangement på Antikvariatet i morgen. Vi gleder oss – og byr på et lite intervju med henne her for å korte ned ventetiden.

Ung voksen

Da det nordirske bandet Ash i sin tid debuterte med EP-en Trailer, utstyrte de den med slagordet «Guaranteed real teenagers». Markedsavdelingen i Oktober kunne gjort det samme med Eline Lund Fjærens  debutroman, men heldigvis har de nøyd seg med en diskret opplysning om forfatterens fødselsår (1994) og latt det være opp til leseren å utføre matematikken. Mange har regnet. Og blitt overrasket over den modne, reflekterte og språksikre forfatteren som har møtt dem mellom permene. Ung jente, voksen mann har blitt kalt «flott», «vellykket», «modig» og «forbløffende». Hvordan har Fjæren greid å komme så langt, i en alder hvor vi andre i beste fall var henfalt til pinlige dagboksnotater og veslevoksne blogginnlegg? Vi har snakket med den unge debutanten, og utvekslet selfies.

Istedgade revisited

Tidligere i år debuterte Amalie Laulund Trudsø med prosasamlingen Koordinater på forlaget Rosinante. Boka består av rundt seksti korttekster som hver tar utgangspunkt i en adresse i København. Slik tas leseren med gatelangs gjennom den unge fortellerens liv; ved å kartlegge byen lager hun også et kart over seg selv. I etterkant av utgivelsen har noen av Trudsøs tekster dannet grunnlag for korte poesifilmer. Filmen du kan se ovenfor er laget av Stinus Duch og Andreas Berg, og tar utgangspunkt i teksten Istedgade. Hengivne lesere av den danske kultpoeten Dan Turèll drar muligens kjensel på gatenavnet – det var her Turèll bodde, og som han skriver i diktet Livet i Istedgade fra Storby-blues (1977), «Istedgade er en hes harkende skitten stønnende saksofon». Hos Trudsø er tonen en annen – snarere er det den øredøvende stillheten som hersker mellom de to sushispisende kjærestene. Vi stilte forfatteren noen spørsmål om prosjektet.

– Jeg er ikke redd for noe lenger

Denne høsten utgir ålesundspoeten Linda Klakken sin første diktsamling Mamma, kone, slave på Flamme forlag. Diktene kretser rundt livet på Torshov i en liten familie bestående av én datter og to mødre. Det er dikt om stille pust, om kruseduller, om pannekaker med blåbærsyltetøy og om å sove og våkne; om rygger og skuldre, hengebryst og jentetruser, om slavedrift på beste vestkant. Men først og fremst, tør vi påstå, om kjærlighet. Gjennom hele samlingen strømmer det en varme som argumenterer sterkt og åpenhjertelig for medmenneskelighet på tvers av de klassemessige og fordomsfunderte skillelinjene som ennå finnes der ute. For et menneske er et menneske, skriver Linda. Og venter på en kjærlighet «som er større / enn politikk og religion». Gjør vi ikke alle?

Vi har snakket med Linda om dikt, om skriving, om langsomt å sirkle inn seg selv. Om litteraturens plass blant de viktige bestanddelene i livet. Om å komme til det punktet hvor man innser at man ikke lenger har tid til å sitte og vente.