Mot slutten av fjoråret kom det ut en roman som flere av oss hadde ventet spent på. Å omtale Kristian Wikborg Wiese som debutant føles på mange måter rart, for i litterære kretser er han allerede godt etablert både som redaktør i tidsskriftet La Granada, anmelder i Dagsavisen og en av ildsjelene bak Litteratur på Blå. Lesere av Beijing Trh vil muligens også dra kjensel på navnet hans fra bidrag i vårt tidsskrift – der han opptrer både som gjendikter (Katherine Larson) og med egne dikt. Men nå altså: romandebut. Avtrykk er et nært og helstøpt portrett av en ung mann som reiser til London for å ta en kunstutdannelse, et valg som også representerer et ønsket brudd med fortiden. Men kan man reise så langt at historien ikke likevel innhenter deg? Wieses roman er både en oppvekstroman og en kunstnerroman, der store spørsmål om kunst og kjærlighet behandles i et ujålete og tilforlatelig språk, men med desto større troverdighet og nerve. Vi har snakket med Kristian om noen av motivene hans – om skrivinga, kunsten og alt som det kan romme.
–Ganske tidlig i boka beskriver du noen av de unge menneskene i miljøet til fortelleren som «født i åsen og oppdratt til å tro at alt kretset rundt dem». De tilhører opplagt et privilegert lag av befolkningen, men samtidig er det som om veien fra frihet til ufrihet kan være kort, at det er en grense der som de balanserer på. Stemmer det at dette utgjør et slags spenningsfelt i romanen? Vil du si at har noe med klasse å gjøre, eller kan man finne de samme spenningene i andre samfunnslag også?
–Ja, det tror jeg vi kan si, at det utgjør et spennningsfelt, men jeg tror ikke dette er forbeholdt miljøet som skildres i boken. Følelsen av å være fastlåst i et miljø er noe som kan oppstå i et hvert samfunnssjikt. Handlingen i Avtrykk utspiller seg i et privilegert miljø fordi det er det miljøet jeg har vokst opp i, og kjenner godt. På den andre siden blir dette kanskje ekstra tydelig, og interesant å utforske i et miljø hvor du tilsynelatende har all den friheten du kan ønske deg, samtidig som du har en rekke forventinger knyttet til hva du skal gjøre med livet ditt. Dette er riktignok noe som kan sies å gjelde for alle unge mennesker i Norge i dag, men i et økonomisk sjikt blir dette satt ekstra på spissen nettopp fordi det er disse som har mest av alt.
Selv synes jeg det er påfallende hvorfor så mange av de jeg vokste opp med endte opp innenfor økonomi- og finanssektoren. Det er nok en blanding av forventinger hjemmefra, noe de fleste kan kjenne seg igjen i, men også et ønske om mer kapital. Det siste har jeg problemer med å forstå.
–Da kan kunsten kanskje fungere som en utvei?
–Helt klart. For hovedpersonen i boken blir kunsten et forsøk på å distansere seg og bryte noen lenker med opphavet, samtidig som talentet og enkelte elementer av motivasjonen ennå er på et litt umodent stadium. Det er også noe han får føle på. For min del er eskapismen knyttet til skriving noe som ikke kan avfeies. Mulighetene til å skape en verden på ens egne premisser og leve i den er enormt befriende. Det er dette skrivingen handler om. Det er noe jeg gjør kun for meg selv, for på den måten å slippe å være her. Men også for å forstå bedre hvem jeg er.
–Den opplevelsen av skriving tror jeg du deler med mange forfattere. Men i romanen er det ikke skriving som blir hovedpersonens vei til å få utløp for eskapismen – men derimot maling. Hvordan kom du frem til at det var nettopp maling, eller Fine Arts, han skulle drive med? Og ser du noen likheter, eventuelt forskjeller, på det og på å skrive?
–Det var en måte å skape distanse mellom hovedpersonen og meg selv. Dessuten er maling og kunst noe som fascinerer meg, og som jeg er vokst opp med. Jeg henter mye inspirasjon fra kunstverdenen, men det er også der det stopper. Sånn sett ble det å skrive om en som maler nesten som jeg skulle gjort det selv. Ja, det er mange likheter, utholdenhet og skaperglede for eksempel, det gjelder jo kreativt arbeid generelt, men den hvite siden er til forveksling lik det hvite lerretet. Hvitt lerret var forøvrig arbeidstittelen på boka.
–Fin arbeidstittel! Men kanskje ikke helt presis, i og med at lerretet (dersom vi leser det som en eufemisme for fortellerens ønske om en ny start) jo ikke er helt hvitt. Det er det vel kanskje sjelden for noen av oss. Uten å røpe mer enn hva som fremgår av bokens vaskeseddel kan vi si at det ligger noen tøffe opplevelser bak hovedpersonens bestemmelse om å flytte til London – kanskje også noen forutanelser om hva som skal komme. Er dette noe av bakgrunnen til at du valgte tittelen «Avtrykk»? Hva ligger i denne tittelen for deg?
–Det kan du si, men selv om hovedpersonen ikke kommer unna det som har skjedd har han likevel et ønske om nettopp å begynne på nytt, så langt det lar seg gjøre. Den nye tittelen relaterer kanskje mer til det å skape og sette et avtrykk på verden, men den viser også til de personene som er viktige for hovedpersonene, som har satt et avtrykk i ham. Og kanskje er det også disse avtrykkene som står i veien for at han faktisk klarer å realisere det han prøver på.
–Som forfatter må du jo også forholde deg til avtrykk, ting du har lest og som du kanskje har tatt med deg inn i skrivingen. Jeg tenker på «Beatles» av Saabye Christensen, som vel på mange måter er umulig å komme utenom når man skriver om oppvekst på vestkanten i Oslo, og som du hilser til ved å gi en av karakterene i romanen din navnet Seb. Et sitat av Ezra Pound er oppgitt i kolofonen, men deler av BT-redaksjonen mener også å gjenkjenne flere spor, bl.a. fra Whitman. Hvor aktivt har du selv forholdt deg til litterære forelegg når du har tenkt ut romanen? Er slike inntrykk en hjelp underveis, eller kan det også være noe som sperrer?
–Jeg tenkte aldri at nå skal jeg bruke den forfatteren eller den boken da jeg begynte på Avtrykk. Men jeg leser naturligvis mye, også mens jeg jobbet med manuset. Hvis det dukket opp noe som passet, og noe jeg kunne bruke og vri og gjøre om til mitt, gjorde jeg det. Allen Ginsbergs A Supermarket in California er for eksempel en annen tekst jeg tok noe fra og flettet inn slik at det passet inn i mitt univers. Jeg tror det bare er bra å bruke den type inntrykk. Teksten kan ta en annen form eller vending eller få inn et uventet ord eller setning, og hvis det funker, hvorfor ikke? Det er selvfølgelig en balansegang, men så lenge det du stjeler eller lar deg inspirere av, omgjøres til noe eget, noe som passer inn med ditt språk og din tone, er det for min del fritt frem.