Nå har jeg blitt ferdig med transkriberingen. Det tok et år. En krigsmemoar/fangeberetning, skrevet etter hjemkomsten i 45. Samt håndskrevne sider med franske visesanger, oversatt på slutten av 60-tallet.
Mine begynnelser og forsøk har også blitt bakt inn, og jeg aner ikke hvor det hele ender. Det vil vise seg om noe har satt seg fast i tonen, på tvers av delene.
Mens jeg skriver leser jeg, jeg leser mer enn jeg skriver, og jeg har lyst til å dele. Kanskje fordi noe av det jeg leser har kommet til meg via så mange omveier at jeg tenker noen sitter med de samme bøkene, eller at jeg mistenker meg selv for å ha laget et slags fantasilag av forfattere som jeg vil ligne. Ingen av forfatterne er kjemper i noen tradisjonell forstand, så jeg kan vanskelig stå på skuldrene deres. (Bowie sa om Mark Bolan, da han døde, at han hadde vært verdens minste kjempe).
Arbeidstittelen er Voiceover, men det er nok mer en påminnelse enn et utrykk for hva som faktisk skrives om. Pluss at det allerede er en bok av Céline Curiol som heter det samme. Pronomenet er ikke engang bestemt. Bare hvordan linjene skal gå, og krysse hverandre.
Så til listen, med vedlagt bilde. Vi får se. Ingen av disse bøkene er i noen direkte relasjon til manuset, vanligvis, eller, slik jeg pleier å skrive er foreleggene alltid med fra begynnelsen av. Her er det annerledes. Men jeg vet at de kommer til å spøke i bakgrunnen. Til sist må jeg innrømme at mange av dem er blitt kjøpt av Shane Andersen på Saint George Book Shop i Berlin.
Susan Howe, The Europe of Trusts
Bhanu Kapil, Ban en Banlieue
Maggie Nelson, Bluets
Christian Hawkey, Ventrakl
Yoshimimasu Gozo, Alice Iris Red Horse
A Van. Jordan, Cineaste
Thalia Field, Bird Lovers, Backyard
Elke Erb, Das Gedichte ist, was es tut
Thomas De Quincey, Confessions of an English Opium Eater
Som sagt, ved flere anledninger, er Bjørn Jansen Trondheims mest kjente undergrunns-poet. Jansen er også definitivt en av Norges beste opplesere. Noe en tredjeplass i NM i poesislam, som han bare kasta seg med på, skulle bevise.
Askild Matre Aasarød er stemmen bak Morgenbladets nye podkast. Litt av en oppgave å lede avisa inn i en ny journalistisk sjanger tenkte vi! Så vi stilte noen spørsmål som vi lurte på da vi hørte de første programmene.
Haikuet har en broket historie i Norge. Det er ofte lett å skjule dårlig håndverk og filosofiske floskler bak påstanden om at man praktiserer en diktform man absolutt ikke har peiling på. Dette er det ikke bare hobbyhaikuister som har gjort seg skyldige i, men også kjente norske forfattere, som ellers har fine forfatterskap bak seg.
Ny forfatter, ny løpeliste. Denne gangen har vi fått låne hodetelefonene til Mette Karlsvik. Snør skoene og trykk play!
Oppvarminga begynner med Katie Meluas «Nine Million Bicycles». Da legges verden for mine føtter, stemninga blir fin, ting ruller på. Den glir videre over i Ariel Pinks «Fright night», som er kjappere, frekkere og får de 100 kiloene mine til å kjennes litt morsomme. Men jeg skal videre, økta har jo så å si ikke begynt enda, jeg må nekte følelsen av å cruise. Så Paul Kalkbrenner tar over med «Sagde der Baer», som er lavere og kjøligere, mer snikskytteraktig. Det er også viktig å punktere Melua-stemninga da første 4’er nærmer seg. Om jeg rekker kjører jeg også Kalkbrenners «Gutes Nitzwerk» som er passe monoton, passe dunkete. I første intervall kjøres John Maus «Atomic Born Living». Låta er jappete og har et pent AHA-aktig driv framover. Man kan se for seg at man kjører fort på en smal vei med en dyr rød bil. Første økta er alltid et helvete, derfra er alt langt igjen. Intervallet må derfor raskt glemmes. Blikket vendes forover. Jeg trenger gitarlyd, jeg trenger et band, å høre pust og plekter og jeg elsker åpninga på Smith Westerns «Only One». Om jeg får det til skrur jeg gjerne på de første 20 sekundene om og om igjen. Andre intervall kommer alltid jævla plutselig og jeg kickstartes med Venom «Under the spell». Her justerer jeg ofte hastigheten på mølla opp – blir ivrig og overmodig – og må like oftere justere ned senere i intervallet. Flaut. I påfølgende pause kjører jeg Wu Lyf bittertriste «Such a sad puppy dog». Den har så fine orgelparti og jeg elsker orgel. Gjør meg igjen søt og lett. Tredje intervall dedikeres til Crystal Castles «Baptism». Crystal Castles er uten tvil favorittbandet mitt og tredje intervaller uten tvil det tyngste runnet, så her kjører jeg ut mitt sterkeste kort. La beina gå, hvisker jeg til meg selv, under beaten som jeg aller mest assosierer med trist rånermusikk. Denne rekken av triste assosiasjoner får tiden til å gå fortere. I pausen veit jeg at det verste er over, at bare spurten venter. Gnomen Mac De Marco gir meg «Let her go» og den gjør meg tander og mild. Men to minutter er ingenting, rekker ikke høre den ferdig. Og siste intervall gir jeg til Burzum og «Kaimadalthas’ Nedstigning». Og jeg løper alt jeg har sammen med Greven med tennvæsketanken bultende mot låret og stavkirken i full fyr. Det er Covenant’s «Bringer of the Sixt sun» hentet fra mesterverket Nexus Polaris som møter den slitne med kirkebjeller. Denne renner over i Frederic Chopin: Etude for piano nr. 21. En nusselig liten snutt som går fint til rulletekst. Så er det bare å rette seg opp, tørke panna, spraye litt vann på møllegelenderet. Rusle hjem. Svært gjerne med «Brighter!» av Cass MaCombs på øret. Over og ut.
Nå som det er nyttår og alle hjerter gleder seg over nye muligheter, tenkte vi at vi skulle hjelpe dere litt på vei inn i det nye året. Mange har forsett om å trene mer, om å jobbe for å ikke se ut som vi sitter inne og leser hele tiden. Vi i BJT vil ikke være med på å hause opp dette med å plage seg til blodsmak i munnen, vi vil jo at dere skal sitte inne og lese bøker, men om du nå først har tenkt deg ut på glatta i joggesko, eller har fått slynge i julegave, så har vi noe vi tror vil gi mersmak!
Franny Choi er en av slampoesiens nye stjerner i USA. Hun har en konfronterende stil med mye alvorlig humor. I år kom den første boken hennes ut – Floating, Brilliant, Gone (Write Bloody, 2014) – og i den sammenheng vil vi vise frem to tekster fra arsenalet hennes. Den ene er oversatt, og den andre lar seg ikke oversette. I den uoversettelige, «Pussy Monster», har hun tatt ordene fra Lil Waynes låt med samme navn, og satt dem opp etter hyppighet. Resultatet fungerer like godt som litterært eksperiment som opplesningsstykke.
WHY?
Arenarocken er ikke forbeholdt menn. Nei, i denne sjangeren fikk nå og da også kvinner tømme sine emosjonelle ryggsekker over radiobølgene. Etter en liten tids avbrekk er vi tilbake med Arenarock og kortprosa-spalten! Og denne gangen er det Filmpolitiets Rune Håkonsen som har lånt stemme og norsk språk til Pat Benatar.