Greetings from Madagascar!

Blant voluminøse romaner om krigsseilere og gjenstridige slektsforskningsprosjekt dukker det stadig opp bøker av mer beskjedent omfang, bøker som går under radaren hos de store mediene, men som gjerne byr på desto mer fortettet og tankevekkende innhold. En av høstens små perler er Bjarte Breiteigs reiseberetning fra Île Sainte-Marie utenfor østkysten av Madagaskar. Boken er utgitt i Flamme forlags singelserie og beskrives blant annet som “et uhøytidelig studium i kulturforskjeller” og “en beretning om sårbarheten til en småbarnsfar satt under press”. Vi knakk ei kokosnøtt med Bjarte og tok en prat om å reise til sydligere strøk for å begå litterær utroskap.

– Forlaget omtaler Île Sainte-Marie som et “litterært sidesprang fra Bjarte Breiteig”. Er det sånn du tenker på den også, og hva legger du i så fall i det?
– Ja, dette er absolutt et sidesprang – utroskap mot mitt eget prosjekt. Jeg har forsøkt å bryte med kravene jeg ellers stiller til meg selv og sluppet løs en lettere, mer overskuddspreget stil. Jeg skriver nokså åpent om ting jeg opplevde med min lille familie under et opphold på Madagaskar for noen år siden.

– Boka er på knappe 40 sider, og kan godt leses som en litt lang novelle. Du har tidligere utgitt tre novellesamlinger; hvordan har det vært å arbeide med en enkeltstående tekst nå, sammenlignet med det å skrive tekster som skal inngå i en større samling?
– Det har vært helt annerledes – ikke fordi denne teksten er enkeltstående, men fordi den er blitt til på en helt annen måte. Når jeg skriver noveller, har jeg en omstendelig prosess: Jeg skriver gjennom hver tekst mange ganger, kanskje førti, femti, forandrer bare litt hver gang, sånn at det gradvis oppstår en fortelling jeg ikke hadde noen idé om da jeg begynte å skrive. I Île Sainte-Marie, derimot, kom hendelsene direkte. Jeg skrev dem ned etter hvert som jeg opplevde dem. Da erfarte jeg noe helt nytt: hver hendelse ble så rik at jeg hadde problemer med å få skrevet én betraktning, før en annen sprengte på.

– Île Sainte-Marie består av åtte lange e-poster stilet til en viss “Trude”. Vi har tidligere snakket med Ragnar Hovland om hans e-postsamling av året – har vi snublet over en ny trend her? Eller, for å stille spørsmålet litt annerledes: Har e-post og annen i utgangspunktet ikke-litterær skriving også betydning for din skrivepraksis?
– Jeg har kolleger som kan skrive så vakker epost – også om helt hverdagslige ting – at jeg har tenkt at dette må jo tas vare på! Selv har jeg i lengre tid hatt et privat prosjekt gående, der en kollega leser mine innfall og forsøk helt ufiltrert på epost. Jeg opplever at jeg der slipper løs noe jeg ikke klarer i den skjønnlitterære skrivingen min. Men jeg har problemer med å samle dette til noe “prosjekt”. Når det er sagt, så var det nettopp som en serie e-brev råmaterialet til Île Sainte-Marie oppsto.

Ile-Sainte-Marie_Cover_300dpi– Du omtaler et sted i boka det skrivearbeidet du holder på med under oppholdet, og sier at du skulle ønske du kunne bruke de erfaringene du gjør deg mens du er der – samtidig som du innser at det er vanskelig å få det til å passe inn. Er dette noe du opplever også utover det spesifikke prosjektet det der var snakk om, altså at slike kulturforskjeller generelt er vanskelige å skrive om?
– Nei, jeg synes det er kjempelett å skrive om, et uuttømmelig reservoar av morsomme, pinlige og moralsk interessante greier som oppstår når to kulturer møtes! Men jeg opplevde at jeg hadde vanskelig for å få bruk for noe av dette som jeg selv opplevde i fiksjons-skrivingen min. Jeg greide ikke å sette oppdiktede personer inn i det virkelige miljøet og de virkelige hendelsene jeg opplevde under mitt eget besøk på Madagaskar. Sånn er det forresten også ellers i fiksjons-skrivingen min: Jeg misliker å skrive om reelle steder, eller ha referanser til reelle, historiske hendelser. Jeg må liksom dikte opp et helt nytt univers for hver eneste novelle (noe jeg tror er en styrke).

– Île Sainte-Marie setter en del ting i perspektiv og påminner leseren om den privilegerte posisjonen nordmenn har i en verdensmålestokk – litt slik som Sara Johnsen har gjort i sine filmer og bøker. Noe av det fineste med boka, synes jeg, er hvor lett den lille gutten Askil glir inn blant lokalbefolkningen, mens de voksne har litt vanskeligere for det. I en tid hvor nye høyrevinder herjer landet er dette betimelige påminnelser, tenker jeg. Føler du selv at det er en politisk utgivelse?
– Ikke mer enn novellene, egentlig. Dette med den norske overlegenheten i forhold til andre kulturer er jo en velkjent tematikk, og dette litt “politisk korrekte” var en utfordring for meg å overskride. Men det er greit nok – å minne om den norske hovmodigheten er vel noe som må gjøres igjen og igjen. Generelt mener jeg at det aller meste av god skjønnlitteratur er dypt politisk, altså på et dypere plan enn det saks-orienterte, fordi den kan påvirke leserens indre opplevelse av verden. Og påvirker du et menneskes verdensanskulese, har du sannsynligvis gjort en større forandring enn om du argumenterer for eller mot en sak. Jeg tror på dette fordi jeg selv har opplevd å bli totalforvandlet som menneske på av skjønnlitteratur jeg har lest.

– Den lange vinteren står for tur og det kunne friste noen hver å stikke manuset sitt i veska og sette seg på første fly sørover. Har du noen gode reisetips til forfatteren som søker arbeidsro blant palmesus og bølgeskvulp? Er det en god ide?
– Ha ha! Mitt eget Madagaskar-opphold ble en fiasko. Det trodde jeg i alle fall først. Men senere viste det seg jo faktisk å komme en litterær tekst ut av dette oppholdet, tross alt. Og nå kjenner jeg også at jeg aldri ville ha vært foruten det jeg opplevde der. Tidligere har jeg alltid sagt: gjør reisen så kjedelig som mulig hvis du vil skrive. Men nå er jeg ikke så sikker lenger.

(Foto: Bjarte Breiteig)