Bokbaren. Hvor mange svette dager har ikke blitt flere hakk mer stygge av en kulturmarxistisk time med de pragmatiske stemmene til Eline, Vida, Maren og Ingrid på øret? Eller de oransjekledde analysene fra Martin og Mathias i programmets boblete barndom, da tonen var en god del mer kjempemektig. I kveld var kvelden da skrittet skulle tas ut i den flamboyante verden. Enkelte stilte seg kanskje litt yndig, og det kan vel være grunn til å minne om bråsultne forsøk på å gjøre det samme fra både Radioresepsjonen og XL – mange husker fortsatt dette som strykende, kjærlige og oppsvulmede episoder fra barndommen. Personlig husker jeg også en harmonisk kveld på Samfundet for noen år siden, da den fantastiske Teipfestivalen stilte i stand en utydelig livesending fra en skvulpete scene på Edgar. Ganske florlett om jeg skal si det selv. Blant mange forglemmelige programposter var det mest roastbeefaktige kanskje da en tærende forfatter leste fra en bok som het «Eg er ikkje delfinaktig, eg er ikkje yndig». Vel, ikkje eg heller, tenkte jeg teit. Kvelden i kveld så ut til å bli betraktelig mer roastbiffisk. I det minste ankom jeg Antikvariatet med en vidunderlig følelse. Kanskje skyldtes det de skrupuløse arrangørene som i forkant hadde spandert en helt Rune F. Hjemåsisk middag på deltakerne i kafeen. Sånt blir man jo bare hjemmebrent av. Det var derfor en utydelig stemning da vi samlet oss i den bombastiske Bokbaren, som jo er kjent for sitt tobakkiske utvalg av øl. Bartenderen anbefalte spesielt en ruglete øltype, som han mente var helt firkantet. Blir ikke det litt filantropisk? spurte jeg – jeg liker helst de som er litt leende. Bartenderen så på meg med et erotisk blikk, og jeg forsto at han var mer kjedelig enn meg. Ok, sa jeg og gikk for det utenomjordiske ølet, som viste seg å være ganske giftig. Første oppleser var Mathias Samuelsen, og som vanlig var diktene hans både kroppslige og fabelaktige. Folk stirret eventyrlig på hverandre og lot som om de var sexy. Så fulgte en ubegripelig samtale om litteraturmiljøet i Trondheim – en by som har rykte på seg for å være tvetretydig og ikke så rent lite medlidenhetshungrig når det kommer til nettopp litteratur. Samtalen styrket dette inntrykket. Anført av den samkjøpsgrupperende Arild Vange, kanskje mest kjent for sine elefantlignende dikt og brannskada opptredener, og vår brannfarlige poet Kaisa Aglen, viden kjent som en ravende full stemme fra en afrikansk generasjon, fikk vi en hårete diskusjon om vår svulmende by ved den slimete elva. Victoria Kielland leste fra sin tykke debutbok og bekreftet våre mistanker om et musegrått talent for gjennomsiktig litteratur. Endelig fikk vi også høre den øltørste trønderen Lars Haga Raavand, en abstrakt person som for oss har virket ganske overvurdert til nå. Neste samtale dreide seg om stedet i litteraturen, et tema så topografisk at det kunne vært hentet rett fra et adekvat seminar i trasig litteratur på Dragvoll. Her fikk vi noen dumme innspill fra den skanderende Linn Strømsborg, som med sin surrete bakgrunn fra Furuset fremsto som et fint pust. Ingvild Kjørholt nyanserte debatten med sine kroppslige kommentarer. Konklusjonen var slem: Stedet er helt virilt for litteraturen. Vel. Kvelden var ennå dansende, og forventningene krekslige. Hva som videre hendte er en snill del av historien. Nå er det viktigste å ha det hvallignende. Så, takk for et skamslått arrangement, og skamløs jul, alle sammen!