– Jeg er ikke redd for noe lenger

Denne høsten utgir ålesundspoeten Linda Klakken sin første diktsamling Mamma, kone, slave på Flamme forlag. Diktene kretser rundt livet på Torshov i en liten familie bestående av én datter og to mødre. Det er dikt om stille pust, om kruseduller, om pannekaker med blåbærsyltetøy og om å sove og våkne; om rygger og skuldre, hengebryst og jentetruser, om slavedrift på beste vestkant. Men først og fremst, tør vi påstå, om kjærlighet. Gjennom hele samlingen strømmer det en varme som argumenterer sterkt og åpenhjertelig for medmenneskelighet på tvers av de klassemessige og fordomsfunderte skillelinjene som ennå finnes der ute. For et menneske er et menneske, skriver Linda. Og venter på en kjærlighet «som er større / enn politikk og religion». Gjør vi ikke alle?

Vi har snakket med Linda om dikt, om skriving, om langsomt å sirkle inn seg selv. Om litteraturens plass blant de viktige bestanddelene i livet. Om å komme til det punktet hvor man innser at man ikke lenger har tid til å sitte og vente.

– Gratulerer med den første diktsamlinga! Vi som har fulgt deg en stund vet at du har skrevet lenge og hatt flere fine ting på trykk, både i antologier og tidsskrifter, opp gjennom. Klisjeen er jo gjerne sånn at det er når man er ung og fri man skriver, og så går kreativiteten fløyten når man blir etablert, gifter seg og stifter familie. For deg virker det å ha vært motsatt – betyr det at vi endelig kan avlive myten? Og hva var det som gjorde at stoffet ditt satt akkurat nå?
– Ja, jeg har holdt på en stund. Da jeg bodde i Bergen på midten av 2000-tallet, brukte jeg mye tid på å skrive dårlig, rett og slett. Mest sannsynlig kopierte jeg alle forfatterne jeg likte, uten at det diskrediterer meg eller dem. Man skal stjele fra forbildene sine. Problemet var bare at jeg ikke skrev som meg selv. Ordene kom utenfra, ikke innenfra. Jeg skrev dikt slik jeg trodde dikt skulle være, og fortalte om et utall liv jeg skulle ha levd, i stedet for å prøve å skrive om det som faktisk foregikk på den tida: Jeg hang i løse lufta, midt mellom ungdomstida og voksenlivet, og følte at jeg ikke hørte hjemme noen steder. Plutselig satt jeg der med et manus der hovedpersonen var en 40 år gammel jødisk mann som nettopp hadde mista kona si. Med all respekt for den som faktisk har opplevd det. Så, når man ikke helt vet hvem man er, blir også den stemmen man skriver med utydelig. Det er det ene. Det andre, som kanskje kan være et slags svar på spørsmålet, er at jeg ikke skrev noe særlig da jeg virkelig hadde tid til det, fordi ingenting stod på spill. Så skjedde det ting i livet mitt som gjorde at alt stod på spill. Det forandra skrivinga, men også meg selv. Og merkelig nok, når alt var på det travleste og vanskeligste, så klarte jeg å skrive ei bok, Den siste beatpoeten. Det samme gjelder Mamma, kone, slave. Jeg hadde den verste sjefen i verdenshistorien, og følte at jeg ikke fikk skrevet nok, jeg sleit med kniver, mopper og grønnsakskasser fra jeg stod opp til jeg la meg. Så gikk det opp for meg at man aldri skal la seg tråkke på eller bli hersa med på den måten der. Så sa jeg opp, og skrev Mamma, kone, slave i løpet av noen få, intense måneder. Og stoffet satt fordi jeg klarte å finne en blink, altså: Jeg retta fokuset mot noe eller noen som betydde mye for meg.

Som du jo er inne på, er ikke dette egentlig debuten din, for i 2010 ga du ut Den siste beatpoeten, en intervju- og reisebok der du dro til San Fransisco og møtte den aldrende poeten Lawrence Ferlinghetti. I den boka forteller du om et viktig øyeblikk: Da du som ung kom over hans diktsamling A Coney Island of the Mind på skolebiblioteket. Herfra går det en linje frem til Mamma, kone, slave, der du har tatt med et dikt – «jeg venter» – som tydelig (og på en fin måte) kommuniserer med Ferlinghettis «I am waiting». Hvilken betydning hadde møtet med ham, og reisen til San Fransisco, for deg i arbeidet med Mamma, kone, slave?
– Helt kort kan man vel si at beatpoesien generelt – og Ferlinghetti sine dikt spesielt – har lært meg at poesi ikke trenger å være så komplisert, verken å skrive eller forstå, som mange vil ha det til. Nå hører det med til historien at jeg dro til San Fransisco etter å ha laget en liste over folk jeg likte som jeg ville prate med. Den lista har jeg ennå og jobber fortsatt med å stryke ut navn. Møtet med Ferlinghetti hadde en betydning i form av at jeg skjønte veldig raskt – i møte med en sprell våken, men likevel gammel mann – at livet går fort. Hvis jeg ville bli poet, så måtte jeg gå for det. Ikke sitte og vente. Bare gjøre det. Skrive dikt. Mamma, kone, slave kommuniserer i så måte med det hverdagslige i poesien til Ferlinghetti, en hverdagslighet som på ingen måte må oversettes med uttrykk som «enkel», «naiv» og «banal».

Det gjeng an å leva i kvardagen òg, heter det jo hos Hauge… Et annet av diktene dine, «jeg tømmer salt på bordet», parafraserer Billy Collins’ dikt «Design» fra The Art of Drowning (1995). Tidligere har du også gjendiktet både Cohen og Van Morrison til norsk. Hvor viktig vil du si at det er for deg, generelt, å være i dialog med andre poeter når du skriver?
– 
Helt riktig og godt observert, men litt vanskelig å svare på. Jeg liker å sende en hilsen, som det heter, enten det er til Billy Collins, Dan Turéll eller Sylvia Plath. Jeg føler vi snakker samme språk. Gleden og desperasjonen i diktene deres er like gyldige i dag som den gang, og kan overføres til vår generasjon. Problemene er omtrentlig de samme. Vi klarer ikke å spise når vi er forelska. Vi spiller låter om igjen når vi ikke har det bra. Vi er mennesker, vi er i familie. Sånn har jeg det med dem. Som ung forfatter var det godt at noen opplevde verden på samme måte som meg.

– I Mamma, kone, slave beskriver du en familie som består av «tre små jenter». Ofte synes jeg skeive dikt kan bli litt vel fokuserte på seksualitet og skam, men her synes jeg du bruker stoffet på en forfriskende måte. Du skriver streit om det skeive livet, om jeg kan si det sånn. Likevel finnes det drypp av en følelse, særlig når du løfter blikket ut over landegrensene, av at det ennå finnes sterke motforestillinger mot den typen familieliv der ute. Er det en politisk diktsamling, slik du ser det? Og er du i så fall enig med Pussy Riot i at det stadig er behov for å «løslate brosteinen»? Sånn apropos ligger vi jo an til å få en regjering her hjemme nå, hvor to av koalisjonspartiene har uttalt at de har som mål å reversere ekteskapsloven…
– Å være skeiv er… akkurat som å være streit, egentlig. Det er så lite sexy og ukomplisert som det. Skriver du med høyre hånd eller venstre hånd? Venstre, ja vel. Høyre, åkei. Samma det, vel. I utgangspunktet skrev jeg Mamma, kone, slave fordi jeg ville ha et bevis på livet. På at jeg har vært her. Og så ville jeg si at jeg har hatt det godt. Jeg ville ta vare på alle de små, lykkelige øyeblikkene som man glemmer når man blir eldre, for mesteparten av tida strever vi. Med regninger, bekymringer og alt mulig dritt. Boka er politisk i den grad at jeg snakker på vegne av flere enn meg selv (håper jeg) om hvordan det er å være skeiv. Jeg er heldig som har gode folk rundt meg, men ikke alle har det sånn. Jeg kjenner unge jenter som har blitt kasta ut hjemmefra fordi de har forelska seg i andre jenter. Og fortsatt blør vi, Den Smukke Familie, homsene, lesbene, transene, fordi noen tror de har medbestemmelsesrett i hvordan vi skal leve livene våre. Nå er jeg 34 år, ikke sant. Jeg er altfor gammel til å holde kjeft og late som at det er greit.

– «Mamma», «kone» og «slave» er de tre stikkordene for hvordan forfatteren i boka opplever seg selv. Kanskje kunne «datter» også nevnes, selv om forholdet til foreldrene er et litt mer underspilt tema. Jeg tenker jo på dette som ei bok om generasjoner, om det å oppleve at man plutselig rykker ett hakk opp. Du sier om Ferlinghetti at han fikk deg til å innse at livet går fort – noe av det samme, kan jeg tenke meg, opplever man i den andre enden av skalaen når man får barn. Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til her, kanskje lurer jeg bare på om dette generasjonshoppet har hatt noe å si for måten du forholder deg til skriving på, at det får deg til å senke skuldrene litt? Sånn: Vi brenner kanskje ikke like kraftig nå som for ti år siden, men kanskje nettopp det gjør at vi skriver bedre?
– Om mulig brenner jeg sterkere nå enn jeg gjorde da jeg var yngre, for å starte med det siste spørsmålet først. For jeg er nærmere døden, ikke bare selv, men også i form av at folk rundt meg faller bort. Selv om det føles rart å si i en alder av 34 år, har jeg sett og opplevd nok til at jeg vet at hjertet ikke slukner med årene. Tvert imot. Det er mer å leve for og flere mennesker å miste, når det skulle skje. Da vi var yngre, visste vi ikke at når vi mistet en kjæreste skulle det komme flere, at man møter nye mennesker hele tida som fascinerer og berører oss på en sånn måte at vi blir keitete og nervøse igjen, akkurat som i slutten av tenåra. Jeg tror mine livserfaringer, på godt og vondt (heller enn alder), har gjort at jeg ser på skrivinga som en liten valp som bare hopper rundt og vil leke med meg hele tida. Sånn har jeg det for tida, etter en lang periode der jeg ikke har skrevet eller gjort noe som helst av betydning. Jeg er ikke redd for noe lenger, skrivinga bare hopper rundt beina på meg og bjeffer og maser, og jeg føler meg heldig som får lov å stå opp og pusle med ord hver dag. Egentlig burde vi bare gå med skuldrene langt under hakepartiet, i stedet for å bygge opp frykt for alt mulig. Nei, la oss heller bli forfattere, eksperter på trær, elvesvømmere, sommerfuglfangere, moonwalkere eller mødre. Alternativet er jo så utrolig mye verre.