Publisert

A New Norwegian Poetry

We really don’t want to be hard asses, and don’t get us wrong, every initiative when it comes to poetry in translation is an almost saintlike task. Yet, we feel we have to contribute with a small correction in connection to the new anthology New Norwegian Poetry that Kolon Publishing is putting out in connection to the Frankfurt Book Fair this year. 

Our main objection to this project is the title. We are in no way putting down the wonderful and talented poets that are included in the anthology. However, since this is an anthology consisting exclusively of poets from Kolon Publishing, we feel that the title is somewhat misleading. In addition to this, our small press Beijing Trondheim published a short anthology with the same name last year, which has been for sale in New York and through other channels for 11 months now. We don’t expect the larger publishers to follow our output, its small after all, but a quick google search would have revealed that a publication with this title was already in circulation. 

Putting toghether our anthology, Brooklyn 2018

Our version of “New Norwegian Poetry” from last year included poets from Tiden Publishing, Cappelen Damm Publishing, Solum/Bokvennen Publishing, Samlaget Publishing and Flamme Publishing. The editorial work behind this chapbook did not take into consideration publishers. It was solely based on the merits of the poets. Again, we emphasize that all the poets on Kolon Publishing are wonderful and important voices, but one publisher does not make for “Norwegian Poetry” new or old. It is true that Kolon, alongside with Samlaget and Oktober, are the most important publishers of poetry in Norway, if we count publications from the total output. 

Beijing Trondheim does not claim any ownership to the title. After all, it is a nice nod to Donald Allen’s legendary “New American Poetry” from 1960. In this way it is a natural title to mimic. We thought so as well. But let it be said, Allen did not focus on publishers, his work had geography and “schools” as its basis. 

We have yet to read Kolon’s anthology, and we don’t know which editorial practices that has gone into the selection and the translations. This is only a public service announcement to potential readers.

We urge everyone to pick up “New Norwegian Poetry”, and enjoy the fantastic works of poets from one of the foremost presses in Norway – but be mindful that this is not an objective selection, and that many other important writers are not included.

Love and poetry to all from Trondheim!
Beijing Trondheim Publishing

Publisert

Amselsang

Tidligere i vinter utkom Livet i luftene, et fascinerende, flettverksaktig arbeid signert Arild Vange. Boka bærer den noe uvante sjangerbetegnelsen “fortelling. sang”, og de som synger, og forteller, er fugler som på et eller annet vis har tatt opp i seg historiene til avdøde forfattere. Vange har, som Paul McCartney, valgt seg en svarttrost – blackbird – som forsanger. Gjennom denne, og andre fugler den flyr i kontakt med på sin ferd, får vi på originalt vis gjennoppleve biografien til rekke forfattere som levde i Tyskland på 1700-tallet. Hvem visste at det var slik historien skulle kvitres videre, posthumt, i luftige svev gjennom tiden? Vi har snakket litt med Arild om denne oppsiktsvekkende ideen, som har resultert i en av vinterens fineste bøker.

– Boka bygger på ideen om en slags sjelevandring eller reinkarnasjon, der mennesker etter sin død manifesterer seg i fugler. Du skriver fint om dette, om det du kaller «fatteevna», som er det som opptas i fuglen når mennesket dør, kanskje via fuglesangen: «Kropper er skillevegger. Når skillevegger går i oppløsning, blir de ubevegelige delene ubrukelige, mens fatteevna lufter seg til ho finner hvile eller sted i en disponert fugl.» Kan du forklare litt mer om hvordan denne ideen oppsto? Hvorfor ble akkurat fuglene de dødes talerør?

Fortsett å lese «Amselsang»
Publisert

Juan Gabriel Vásquez: – Ikke å forstå landet sitt er den beste grunnen til å skrive om det

Han studerte juss, ga vitnemålet til foreldrene sine og dro til Paris for å bli forfatter, bare fordi Octavio Paz skal ha sagt at hvis paver blir til i Roma, er det i Paris nobelprisvinnere i litteratur skapes (han vant selv prisen i 1990, Paz, og skrev en av sine mest kjente bøker, El laberinto de la soledad, i Paris – andre bevis: Hemingway, Vargas Llosa). Ikke dermed sagt at columbianske Juan Gabriel Vásquez‘ suksess var sikret; hvor mange av oss har vel ikke trasket langs kjempers fotspor i de forjettede arrondissementer uten at det egentlig har brakt oss så mye lengre enn hjem igjen? Vásquez skrev to romaner som han senere angret på, til en slik grad at han har forsøkt å stryke dem fra sitt offisielle forfatterskap, og reiste nedslått til Belgia, der han oppdaget Conrad, Roth, Dostojevskij og Javier Marías. Hashtag epifani! Grunnen til at bøkene hans ikke fungerte, innså Vásquez, var at han ikke hadde maktet å skrive om hjemlandet, fordi han trodde man måtte kunne noe om det man skulle skrive om. Nå forsto han at gode forfattere ikke nødvendigvis skrev om det de kunne fra før, men brukte romanen til å utforske og lære noe nytt.

Juan Gabriel Vásquez på Litterturhuset i Trondheim

Dermed løsnet det. Og bøkene om Colombia kom trillende, på norsk finnes Lyden av ting som faller (2011) og Ruinenes form (2015), begge verdt å lese, skal vi tro vår murrende magefølelse, kanskje i en forestående påskeferie, ettersom det tross alt er en del drap – i kveld minneverdig visualisert ved hjelp av en krukke syltede sennepsfrø fra Sellanraa som skulle forestille krukken som i Ruinenes form inneholder deler av den myrdede politikeren Jorge Eliécer Gaitáns ryggvirvler.
– Dette er Colombias JFK, hevder Vásquez engasjert, – bare mer alvorlig, for det startet nesten en borgerkrig. Ja. Det var visst noe med en hodeskalle også. I blant er det fint stikke hodet ut av den trygge bobla som norsk samtidslitteratur kan være. Så kan vi tenke litt på hvor godt vi egentlig forstår vårt eget hjemland. Kanskje ikke så godt som vi tror. Kanskje så dårlig at det faktisk kan være håp om å kunne skrive noe godt om det en gang.

Publisert

Ein ny start

For mange er David Aasen kjent som tiltaksam forlagsredaktør i skjønnlitteratur på Samlaget, ein god del færre hugsar han kanskje som medstiftar og redaktør i tidsskriftet Ratatosk, men stadig fleire legg merke til dei slåande fotografiane som stadig dukkar opp på kontoar han administrerer i sosiale medium. I 2017 publiserte vi ein serie av bilda hans i tidsskriftet Beijing Trondheim #5, og no har han sjølv gitt ut si første fotobok. Dette er ei vakker, handsydd bok som er ute i eit eksklusivt opplag på 80 eks. Vi var heldige nok til å få tak i ei – og sendte David nokre spørsmål tilbake.

– Du er ute med fotoboka “Observations and dreams”, kan du fortelje litt om korleis ho kom til?
– Dei siste fire-fem åra har eg fotografert ein del på fritida, og etterkvart har ein stil eller ein tone gjort seg gjeldande. Eg oppdaga også verdien av eit langsiktig arbeid, til dømes korleis eit bilde frå 2014 får relevans først når det blei plassert ved sida av eit bilde frå 2018, korleis mønster blir synlege og speglingar oppstår mellom motiv. Eg ville undersøke om det var muleg å plassere delar av dette materialet i ein kontekst. Og etter at dotter mi blei fødd i august fjor, fekk eg eit par bilde som kompletterte eit utval og gjorde publisering relevant for meg. Det blei ei bok om ein ny start, eit nytt liv.

Fortsett å lese «Ein ny start»
Publisert

Svindlands poetiske prosjekt

Av Sofus Greni

Før alt annet, tillat en polemisk anekdote: «Prøv å følge med ved hjelp av sansene mer enn med intellektet. De fleste av forfatterens assosiasjoner og sprang i skildringen forståes bedre av våkne sanser enn av skarpt intellekt».

Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Følgende råd står å lese Carl Hambros oversettelse av Historie av Claude Simon fra 1968. Claude Simon er en av de fremste representantene for den franske nyromanen. Nouveau roman, eller nyromanen, er et utflytende begrep. I grov forenkling kan en si at fokuset i nyromaner ofte er rettet mot å endre de representasjonsformene som preger den realistiske romanen (oppbygning, kausalt plot og karakterer), på bakgrunn av nye oppfatninger av mennesket og virkelighet, og en misnøye over fortellingenes og språkets tilsynelatende naturlighet.

Når Hambro foreslår å lese med sansene fremfor intellektet legger han til grunn for å tenke språket og litteraturen på en litt annen måte. Jeg forstår utsagnet som å en oppfordring til å legge vekk sine rådene forestillinger om litteraturen, og heller imøtegå de betydninger verket kommuniserer med sin fulle menneskelighet. Med andre ord, om man plutselig føler seg forvirret i et poetisk krumspring, vær vaktsom! Om forvirringen beror på at verket bryter med våre vaner, vår logikk, våre betydningsstrukturer i vårt institusjonaliserte språksystem, så ikke avskriv verket – avskriv vanen. Ta forvirringen på alvor. Les setningen med sansenes logikk, ikke logikkens, og la de nye betydningene skylle inn. Om man er heldig vil det i det samme følge en ny erfaring av verden. Når disse erfaringene trer frem, dvel i dem. Ikke sett dem opp mot en større horisont. Ikke skriv inn samtidens politiske trender i verket. Vær fri for intellektets reduserende systematikk. Dette må være vår poetikk i møte med Frederik Svindlands forfatterskap. 

Fortsett å lese «Svindlands poetiske prosjekt»
Publisert

Det jeg leser når jeg skriver om å lese?

Nå har jeg blitt ferdig med transkriberingen. Det tok et år. En krigsmemoar/fangeberetning, skrevet etter hjemkomsten i 45. Samt håndskrevne sider med franske visesanger, oversatt på slutten av 60-tallet.

Mine begynnelser og forsøk har også blitt bakt inn, og jeg aner ikke hvor det hele ender. Det vil vise seg om noe har satt seg fast i tonen, på tvers av delene.

Mens jeg skriver leser jeg, jeg leser mer enn jeg skriver, og jeg har lyst til å dele. Kanskje fordi noe av det jeg leser har kommet til meg via så mange omveier at jeg tenker noen sitter med de samme bøkene, eller at jeg mistenker meg selv for å ha laget et slags fantasilag av forfattere som jeg vil ligne. Ingen av forfatterne er kjemper i noen tradisjonell forstand, så jeg kan vanskelig stå på skuldrene deres. (Bowie sa om Mark Bolan, da han døde, at han hadde vært verdens minste kjempe).

Arbeidstittelen er Voiceover, men det er nok mer en påminnelse enn et utrykk for hva som faktisk skrives om. Pluss at det allerede er en bok av Céline Curiol som heter det samme. Pronomenet er ikke engang bestemt. Bare hvordan linjene skal gå, og krysse hverandre.

Så til listen, med vedlagt bilde. Vi får se. Ingen av disse bøkene er i noen direkte relasjon til manuset, vanligvis, eller, slik jeg pleier å skrive er foreleggene alltid med fra begynnelsen av. Her er det annerledes. Men jeg vet at de kommer til å spøke i bakgrunnen. Til sist må jeg innrømme at mange av dem er blitt kjøpt av Shane Andersen på Saint George Book Shop i Berlin.

Susan Howe, The Europe of Trusts
Bhanu Kapil, Ban en Banlieue
Maggie Nelson, Bluets
Christian Hawkey, Ventrakl
Yoshimimasu Gozo, Alice Iris Red Horse
A Van. Jordan, Cineaste
Thalia Field, Bird Lovers, Backyard
Elke Erb, Das Gedichte ist, was es tut
Thomas De Quincey, Confessions of an English Opium Eater

Publisert

Å ønske seg et ekkokammer til jul

Kjære Etiker. Aps innvandringspolitiske talsmann Masud Gharakhani er blitt et samtaleemne blant lærerne på skolen jeg jobber på. Han har foreslått at leirskole for alle elever bør være obligatorisk, og jeg er helt enig. Jeg ser hvor viktig leirskolen er for å integrere minoritetselever. Jeg mener også at det bør være obligatorisk å stille opp i 17. mai-tog og felles gym og svømming for jenter og gutter. Det som er vanskelig, er at slike spørsmål hele tiden blir brukt i politiske spill. Vi ser tendenser til overordnete diskusjoner, der respekt for religionsutøvelse settes opp mot samfunnets behov for integrering, foreldres rettigheter opp mot barns rettigheter også videre. Men på personalrommet på skolen blir det sterkt forenklet: Man blir en av dem som liker Gharakhani (som igjen skal bety at man liker Sylvi Listhaug). Derfor ønsker jeg mer etikk og mindre politikk når det kommer til barns skoleplikter. Jeg drømmer om et mer “nøytralt” etisk rom, der det er lov å si at noen verdier er viktigere enn andre, og at noens rettigheter skal ha forrang for andres. Finnes det etiske standarder som kan kaste lys inn i disse debattene? Dette ville gjort hverdagen min lettere, når jeg blant annet skal begrunne for foreldre hvorfor jeg er streng på at datteren deres skal delta på aktiviteter sammen med gutter.
Hilsen frøken

Fortsett å lese «Å ønske seg et ekkokammer til jul»

Publisert

Nachossamtalen – Brødet og Eselet

Brødet og Eselet – alias Gunnar Wærness og Henrik Skotte – er ute med sin første langspiller, Del likt. Dermed har et mangslungent prosjekt også manifestert seg i form av en påkostet utgivelse på et veletablert forlag. Med på kjøpet følger dessuten seksten sanger som kan lyttes til i alle strømmetjenester, og duen står stadig på farten med kofferten full av instrumenter og rare kostymer for å holde showet sitt gående på litterære scener rundt omkring. Brødet og Eselet er unike i norsk sammenheng, og et mye brukt ord for å beskrive dem i ymse festivalprogrammer, er nettopp … ubeskrivelige. Hvor kommer de fra? Hva vil de oss? Vi tok en prat med Gunnar og Henrik over en sølete tallerken nachos og noen øl, en mørk og iskald vinterkveld somewhere i Trondheim.

BT: Damon Albarn i Blur har sagt at alle rockestjerner før eller senere blir til tegneseriefigurer. Han startet Gorillaz for å komme det i forkjøpet. Denne karaktergreia finner vi jo igjen hos dere også?
B&E: Det er utrolig mye rollespill i populærkulturen. Rundt hvem som er rockeartister, og hvordan folk dramatiserer forholdet mellom, for eksempel, Mick Jagger og Keith Richards. De utallige mytene og fan-mytologiene … her er det mye mat! Hvor teatralsk er ikke rock, egentlig? Enten de har på seg dongeribukse eller kjører full maske som Kiss – at folk går med på det er egentlig helt utrolig! Puddelheavyen ble jo sett på som maskulin og tøff. Menn i tights …

Fortsett å lese «Nachossamtalen – Brødet og Eselet»

Publisert

«Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham leve i sitt foreldede verdensbilde?»

Kjære Etikeren. Jeg er nyansatt foreleser ved et av Norges største universiteter, og jeg har et problem. En av mine eldre, høyt respekterte kolleger har etter min mening upassende omgang med sine «studiner» (som han kaller dem). Ofte er det ikke mer enn en eldre mann som fortsatt er låst i sine sjåvinistiske holdninger til det motsatte kjønn. Det er ubehagelig nok, men jeg har latt det passere som generasjonsskille. Her om dagen, da vi skulle ut for å sosialisere med studentene etter en fagdag, så jeg at han var mer pågående og, vil jeg si, upassende. I ettertid har jeg ymtet frempå om dette til noen andre av våre kolleger, og de har sagt at han pleier å være litt fysisk, men at han er bevisst på det og at han ikke lar det skli ut. Han har, så vidt vi vet, aldri hatt sex med en student. Allikevel opplever jeg hans oppførsel som upassende, og jeg så at studenten også syntes det var ubehagelig. Mitt spørsmål er: Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham holde på til han pensjoneres, og la ham leve i sitt foreldede verdensbilde. Melder jeg ham, ødelegger jeg hele hans renommé. Ingen vil ha anklager om seksuell trakassering.
– Foreleser (31)

Fortsett å lese ««Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham leve i sitt foreldede verdensbilde?»»

Publisert

Moralisten er her!

Som de åndsmennesker vi er, fordriver dette forlagets redaktører store deler av fredagen med grevet trygt forskanset bak Morgenbladets trykkferske sider, med særlig spenning knyttet til husetikeren Trond Berg Eriksens svar på den aktuelle ukens foreliggende spørsmål. Ikke sjelden har vi nikket megetsigende, eller dyttet avisen over frokostbordet for å vise våre partnere noe vi syntes var spesielt poengtert eller klokt formulert.

Det var derfor med skuffelse, og tilløp til sjokk, vi leste svaret som fremkom i avisen 24. november i år, hvor en eldre, seksuelt innpåsliten foreleser ble tatt i forsvar av Etikeren, som tydeligvis finner det viktigere å respektere fortidens normer enn unge studenters intimgrenser. Det har overrasket oss at svaret så langt bare har utløst to motsvar, begge fra folk i universitetsmiljøet som befinner seg i en slik posisjon at spørsmålene rundt hva en merittert professor kan tillate seg og ikke, er sentrale for dem. Den første, Gro Grytli Mostuen, svarte Etikeren på en glimrende måte da hun foreslo hva han burde ha sagt. Vi kunne ikke sagt det bedre selv. Hun setter fingeren på hva Etikeren kunne ha bidratt med, i stedet for å henfalle til et rørete forsvar av seg selv og sine likesinnede.

Fortsett å lese «Moralisten er her!»