Det jeg leser når jeg skriver om å lese?

Nå har jeg blitt ferdig med transkriberingen. Det tok et år. En krigsmemoar/fangeberetning, skrevet etter hjemkomsten i 45. Samt håndskrevne sider med franske visesanger, oversatt på slutten av 60-tallet.

Mine begynnelser og forsøk har også blitt bakt inn, og jeg aner ikke hvor det hele ender. Det vil vise seg om noe har satt seg fast i tonen, på tvers av delene.

Mens jeg skriver leser jeg, jeg leser mer enn jeg skriver, og jeg har lyst til å dele. Kanskje fordi noe av det jeg leser har kommet til meg via så mange omveier at jeg tenker noen sitter med de samme bøkene, eller at jeg mistenker meg selv for å ha laget et slags fantasilag av forfattere som jeg vil ligne. Ingen av forfatterne er kjemper i noen tradisjonell forstand, så jeg kan vanskelig stå på skuldrene deres. (Bowie sa om Mark Bolan, da han døde, at han hadde vært verdens minste kjempe).

Arbeidstittelen er Voiceover, men det er nok mer en påminnelse enn et utrykk for hva som faktisk skrives om. Pluss at det allerede er en bok av Céline Curiol som heter det samme. Pronomenet er ikke engang bestemt. Bare hvordan linjene skal gå, og krysse hverandre.

Så til listen, med vedlagt bilde. Vi får se. Ingen av disse bøkene er i noen direkte relasjon til manuset, vanligvis, eller, slik jeg pleier å skrive er foreleggene alltid med fra begynnelsen av. Her er det annerledes. Men jeg vet at de kommer til å spøke i bakgrunnen. Til sist må jeg innrømme at mange av dem er blitt kjøpt av Shane Andersen på Saint George Book Shop i Berlin.

Susan Howe, The Europe of Trusts
Bhanu Kapil, Ban en Banlieue
Maggie Nelson, Bluets
Christian Hawkey, Ventrakl
Yoshimimasu Gozo, Alice Iris Red Horse
A Van. Jordan, Cineaste
Thalia Field, Bird Lovers, Backyard
Elke Erb, Das Gedichte ist, was es tut
Thomas De Quincey, Confessions of an English Opium Eater

Å ønske seg et ekkokammer til jul

Kjære Etiker. Aps innvandringspolitiske talsmann Masud Gharakhani er blitt et samtaleemne blant lærerne på skolen jeg jobber på. Han har foreslått at leirskole for alle elever bør være obligatorisk, og jeg er helt enig. Jeg ser hvor viktig leirskolen er for å integrere minoritetselever. Jeg mener også at det bør være obligatorisk å stille opp i 17. mai-tog og felles gym og svømming for jenter og gutter. Det som er vanskelig, er at slike spørsmål hele tiden blir brukt i politiske spill. Vi ser tendenser til overordnete diskusjoner, der respekt for religionsutøvelse settes opp mot samfunnets behov for integrering, foreldres rettigheter opp mot barns rettigheter også videre. Men på personalrommet på skolen blir det sterkt forenklet: Man blir en av dem som liker Gharakhani (som igjen skal bety at man liker Sylvi Listhaug). Derfor ønsker jeg mer etikk og mindre politikk når det kommer til barns skoleplikter. Jeg drømmer om et mer «nøytralt» etisk rom, der det er lov å si at noen verdier er viktigere enn andre, og at noens rettigheter skal ha forrang for andres. Finnes det etiske standarder som kan kaste lys inn i disse debattene? Dette ville gjort hverdagen min lettere, når jeg blant annet skal begrunne for foreldre hvorfor jeg er streng på at datteren deres skal delta på aktiviteter sammen med gutter.
Hilsen frøken

Les videre

Nachossamtalen – Brødet og Eselet

Brødet og Eselet – alias Gunnar Wærness og Henrik Skotte – er ute med sin første langspiller, Del likt. Dermed har et mangslungent prosjekt også manifestert seg i form av en påkostet utgivelse på et veletablert forlag. Med på kjøpet følger dessuten seksten sanger som kan lyttes til i alle strømmetjenester, og duen står stadig på farten med kofferten full av instrumenter og rare kostymer for å holde showet sitt gående på litterære scener rundt omkring. Brødet og Eselet er unike i norsk sammenheng, og et mye brukt ord for å beskrive dem i ymse festivalprogrammer, er nettopp … ubeskrivelige. Hvor kommer de fra? Hva vil de oss? Vi tok en prat med Gunnar og Henrik over en sølete tallerken nachos og noen øl, en mørk og iskald vinterkveld somewhere i Trondheim.

BT: Damon Albarn i Blur har sagt at alle rockestjerner før eller senere blir til tegneseriefigurer. Han startet Gorillaz for å komme det i forkjøpet. Denne karaktergreia finner vi jo igjen hos dere også?
B&E: Det er utrolig mye rollespill i populærkulturen. Rundt hvem som er rockeartister, og hvordan folk dramatiserer forholdet mellom, for eksempel, Mick Jagger og Keith Richards. De utallige mytene og fan-mytologiene … her er det mye mat! Hvor teatralsk er ikke rock, egentlig? Enten de har på seg dongeribukse eller kjører full maske som Kiss – at folk går med på det er egentlig helt utrolig! Puddelheavyen ble jo sett på som maskulin og tøff. Menn i tights …

Les videre

«Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham leve i sitt foreldede verdensbilde?»

Kjære Etikeren. Jeg er nyansatt foreleser ved et av Norges største universiteter, og jeg har et problem. En av mine eldre, høyt respekterte kolleger har etter min mening upassende omgang med sine «studiner» (som han kaller dem). Ofte er det ikke mer enn en eldre mann som fortsatt er låst i sine sjåvinistiske holdninger til det motsatte kjønn. Det er ubehagelig nok, men jeg har latt det passere som generasjonsskille. Her om dagen, da vi skulle ut for å sosialisere med studentene etter en fagdag, så jeg at han var mer pågående og, vil jeg si, upassende. I ettertid har jeg ymtet frempå om dette til noen andre av våre kolleger, og de har sagt at han pleier å være litt fysisk, men at han er bevisst på det og at han ikke lar det skli ut. Han har, så vidt vi vet, aldri hatt sex med en student. Allikevel opplever jeg hans oppførsel som upassende, og jeg så at studenten også syntes det var ubehagelig. Mitt spørsmål er: Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham holde på til han pensjoneres, og la ham leve i sitt foreldede verdensbilde. Melder jeg ham, ødelegger jeg hele hans renommé. Ingen vil ha anklager om seksuell trakassering.
– Foreleser (31)

Les videre

Moralisten er her!

Som de åndsmennesker vi er, fordriver dette forlagets redaktører store deler av fredagen med grevet trygt forskanset bak Morgenbladets trykkferske sider, med særlig spenning knyttet til husetikeren Trond Berg Eriksens svar på den aktuelle ukens foreliggende spørsmål. Ikke sjelden har vi nikket megetsigende, eller dyttet avisen over frokostbordet for å vise våre partnere noe vi syntes var spesielt poengtert eller klokt formulert.

Det var derfor med skuffelse, og tilløp til sjokk, vi leste svaret som fremkom i avisen 24. november i år, hvor en eldre, seksuelt innpåsliten foreleser ble tatt i forsvar av Etikeren, som tydeligvis finner det viktigere å respektere fortidens normer enn unge studenters intimgrenser. Det har overrasket oss at svaret så langt bare har utløst to motsvar, begge fra folk i universitetsmiljøet som befinner seg i en slik posisjon at spørsmålene rundt hva en merittert professor kan tillate seg og ikke, er sentrale for dem. Den første, Gro Grytli Mostuen, svarte Etikeren på en glimrende måte da hun foreslo hva han burde ha sagt. Vi kunne ikke sagt det bedre selv. Hun setter fingeren på hva Etikeren kunne ha bidratt med, i stedet for å henfalle til et rørete forsvar av seg selv og sine likesinnede.

Les videre

– Uansett hvor forelska du er, kan du fortsatt få diaré

Nora Eide debuterte tidligere i år med Familien din – en samling tekster som sorterer under et utvidet novellebegrep; enkelte av tekstene ville like gjerne kunne kalles kortprosa, i den lakoniske og skarpsynte tradisjonen etter Lydia Davis eller Gunnhild Øyehaug. Det er med andre ord en egenartet og uforutsigbar utgivelse, der familierelasjoner, eller fraværet av slike, kan gi uventede utslag – en far nekter å vedkjenne seg datteren i butikken, en kvinne leier en skuespiller til å spille broren i et bursdagsselskap. I en tid hvor familien for alvor har festet grepet om samtidslitteraturen og gjort den til gjenstand for strid blant sensasjonshungrige litteraturkritikere, gjør Nora Eide en smart perspektivforskyvning: Det heter ikke familien min, men familien din. Dermed skulle man ha gardert seg mot oppfølgende utgivelser fra forulempede søsken. Men hvem sin familie er det da hun skriver om? Vår alles? Og hva er egentlig en familie i disse dager, uansett?

Les videre

Etter festivalen #3: Møllebyen

Litteraturfestivaler er ikke mangelvare i Norge. I nyhetsstrømmene våre dukker det stadig opp bilder av forfattere i en forblåst solvegg utenfor en eller annen rorbu, eller i engasjert samtale på scenen i et prangende kulturhus i et grisgrendt dalføre. Vi kan ikke stort annet enn gi en like, mens vi lurer på hvordan det hadde vært å tilbringe helgen der, om vi bare ikke hadde vært så innvevd i alskens andre gjøremål. I spalten Etter festivalen prøver vi å kompensere for dette gjennom å kontakte festivalene i etterkant for å høre hvordan det gikk, og muligens plukke opp et par linjer vi kan bruke for å gi inntrykk av at vi likevel var tilstede. Denne gangen har vi snakket med Martin M. Sørhaug fra Møllebyen litteraturfestival som ble holdt på House of Foundation i Moss 18.-20. august.

Les videre

En form for transitt

Foto: Finn Ståle Felberg

Denne våren har budt på noe så usedvanlig som en diktdebutant fra Klett – en ung mann som ikke bare fremstår uhørt moden for alderen, men som dessuten har klart kunststykket å komme seg inn på den prestisjefylte Forfatterskolen i København, til tross for at han skriver på kav trøndersk! Vi er imponerte. Og litt nysgjerrige. For hvordan kan det egentlig ha seg at denne karen kommer med en diktsamling med så mange dybder og lag, så mange åpninger og utsyn, så tunge spor av erfaring og visdom, når vi sverger på at det bare var i forrige uke han diltet rundt som frivillig på Æ Å og stakk til oss russekortet sitt? (henger ennå på korktavla, med sitatet fra Phil Dunphy.) Ting har gått fort for Bendik Sandnes Vada, og i et forsøk på å henge med i svingene har vi stilt ham noen spørsmål om diktsamlingen – Vak – om skrivingen og tenkingen, om skogen og København.

Les videre

Q & A med P & A

15. mars lanserte vi Linjevokabular på Babel. Nedenfor følger en kort oppsummering av samtalen mellom Mathias R. Samuelsen og de to kunstnerne bak boka, Arild Vange og Per Formo.

– Kan dere først fortelle litt om hvordan dere møttes, og hvordan dere begynte å samarbeide?

Per: Det første samarbeidet var i 2012, da jeg inviterte Arild til å bli med på et oppdrag. Oppdraget gikk ut på å utsmykke Time bibliotek i Bryne. Jeg tenkte: Det er et bibliotek – da må jeg jo lage en bok! Arild hadde jeg sett opptre på diverse merkelige musikkarrangementer, og han virket som en fyr som var interessert i mer enn bare sin egen tekst. Etter dette hadde vi lyst til å fortsette samarbeidet, innenfor et litt mer fritt prosjekt.

Les videre

Teatermat

av Jonas Skybakmoen

Så sitter faren min der ved et lite bord i teaterbistroen Røst og stirrer på ei råreke. Litt snacks, sier kelneren. Som i potetgull? Nei. Som i råreke på litt chips, sier kelneren. En dråpe saus kokt på granbar, legger han til. Og ristet rekeskall on top. Vel bekomme.

Les videre