Balansegang

unnamedMot slutten av fjoråret kom det ut en roman som flere av oss hadde ventet spent på. Å omtale Kristian Wikborg Wiese som debutant føles på mange måter rart, for i litterære kretser er han allerede godt etablert både som redaktør i tidsskriftet La Granada, anmelder i Dagsavisen og en av ildsjelene bak Litteratur på Blå. Lesere av Beijing Trh vil muligens også dra kjensel på navnet hans fra bidrag i vårt tidsskrift – der han opptrer både som gjendikter (Katherine Larson) og med egne dikt. Men nå altså: romandebut. Avtrykk er et nært og helstøpt portrett av en ung mann som reiser til London for å ta en kunstutdannelse, et valg som også representerer et ønsket brudd med fortiden. Men kan man reise så langt at historien ikke likevel innhenter deg? Wieses roman er både en oppvekstroman og en kunstnerroman, der store spørsmål om kunst og kjærlighet behandles i et ujålete og tilforlatelig språk, men med desto større troverdighet og nerve. Vi har snakket med Kristian om noen av motivene hans – om skrivinga, kunsten og alt som det kan romme.

Fortsett å lese «Balansegang»

Ikke engang månen

haikuHaikuet har en broket historie i Norge. Det er ofte lett å skjule dårlig håndverk og filosofiske floskler bak påstanden om at man praktiserer en diktform man absolutt ikke har peiling på. Dette er det ikke bare hobbyhaikuister som har gjort seg skyldige i, men også kjente norske forfattere, som ellers har fine forfatterskap bak seg.

Sjangeren krever en del, og det er ennå oppe til diskusjon om den i det hele tatt er mulig å gjenskape på andre språk enn japansk. Det som i hvert fall er sikkert, er at man blir nødt til å redefinere sjangeren om man skal bruke den.

De reglene som gjelder for tradisjonelle haiku er vanskelig å anvende i vår kulturkrets. Stavelsessystemet alene støtter seg på noe en japaner tar for gitt. 5-7-5-skjemaet er en naturlig del av den språkrytmen som anvendes, man finner den igjen i reklamer, i sangtekster, i taler og i talemåter. Men når alt dette er sagt, så hender det av og til at noen klarer å balansere disse utfordringene og å bruke humoren, som er en del av sjangeren, til å lage tekster som fungerer.

Anthoni Backe kom på besøk til meg i fjor høst sammen med resten av skrivelinja på Nansenskolen, og vi kom i snakk om japansk poesi og buddhisme. Nå etter mye lesning og travle tider, har jeg plukka ut mine favoritter fra haikumanuset hans. Vi i BJT ville vise frem dette utvalget fordi det er sjelden at man kommer over norsk haiku som funker. Backes tekster spenner over et vidt felt av temaer, ofte handler det om hverdagsrefleksjoner og observasjoner. Vi håper dere vil kose dere med dette lille utvalget!

Fortsett å lese «Ikke engang månen»

Litterære løpelister #3

IMG_0646-redNy forfatter, ny løpeliste. Denne gangen har vi fått låne hodetelefonene til Mette Karlsvik. Snør skoene og trykk play!

Frognerseteren – Ullevålseter (pr. joggesko (ca. 1/2 time)):

Sister Sonny: Happy Al
Björk: Earth Intruders
The High Highs: Horses
Pixies: Debaser
Florence & Machine: Rabbit Heart (Rise it up)
Familjen: Det snurrar i min skalle
MGMT: Electric Feel
Jeff Buckley: Eternal Life
The Beatles: Run for your life
David Bowie: I´m afraid of Americans
Motorpsycho: Watersound

Når eg er ute på lenger turar,
syklar eller går på ski til Kikut,
då høyrer eg på podcastar. Kva eg høyrer på
varierer med kor eg er i livet. For tida
høyrer eg This American Life, Radiofront,
og så This American Life igjen. Att og fram mellom dei to;
grublande: Kven har kva frå kven
av radioprogramma?

Litterære løpelister #2

Vi fortsetter vår serie med litterære løpelister. Denne gangen har vi fått musikktips fra forfatterlandslagets Eivind Hofstad Evjemo.

Trist rånermusikk. Playlist 4×4.

eivindOppvarminga begynner med Katie Meluas “Nine Million Bicycles”. Da legges verden for mine føtter, stemninga blir fin, ting ruller på. Den glir videre over i Ariel Pinks “Fright night”, som er kjappere, frekkere og får de 100 kiloene mine til å kjennes litt morsomme. Men jeg skal videre, økta har jo så å si ikke begynt enda, jeg må nekte følelsen av å cruise. Så Paul Kalkbrenner tar over med “Sagde der Baer”, som er lavere og kjøligere, mer snikskytteraktig. Det er også viktig å punktere Melua-stemninga da første 4’er nærmer seg. Om jeg rekker kjører jeg også Kalkbrenners “Gutes Nitzwerk” som er passe monoton, passe dunkete. I første intervall kjøres John Maus “Atomic Born Living”. Låta er jappete og har et pent AHA-aktig driv framover. Man kan se for seg at man kjører fort på en smal vei med en dyr rød bil. Første økta er alltid et helvete, derfra er alt langt igjen. Intervallet må derfor raskt glemmes. Blikket vendes forover. Jeg trenger gitarlyd, jeg trenger et band, å høre pust og plekter og jeg elsker åpninga på Smith Westerns “Only One”. Om jeg får det til skrur jeg gjerne på de første 20 sekundene om og om igjen. Andre intervall kommer alltid jævla plutselig og jeg kickstartes med Venom “Under the spell”. Her justerer jeg ofte hastigheten på mølla opp – blir ivrig og overmodig – og må like oftere justere ned senere i intervallet. Flaut. I påfølgende pause kjører jeg Wu Lyf bittertriste “Such a sad puppy dog”. Den har så fine orgelparti og jeg elsker orgel. Gjør meg igjen søt og lett. Tredje intervall dedikeres til Crystal Castles “Baptism”. Crystal Castles er uten tvil favorittbandet mitt og tredje intervaller uten tvil det tyngste runnet, så her kjører jeg ut mitt sterkeste kort. La beina gå, hvisker jeg til meg selv, under beaten som jeg aller mest assosierer med trist rånermusikk. Denne rekken av triste assosiasjoner får tiden til å gå fortere. I pausen veit jeg at det verste er over, at bare spurten venter. Gnomen Mac De Marco gir meg “Let her go” og den gjør meg tander og mild. Men to minutter er ingenting, rekker ikke høre den ferdig. Og siste intervall gir jeg til Burzum og “Kaimadalthas’ Nedstigning”. Og jeg løper alt jeg har sammen med Greven med tennvæsketanken bultende mot låret og stavkirken i full fyr. Det er Covenant’s “Bringer of the Sixt sun” hentet fra mesterverket Nexus Polaris som møter den slitne med kirkebjeller. Denne renner over i Frederic Chopin: Etude for piano nr. 21. En nusselig liten snutt som går fint til rulletekst. Så er det bare å rette seg opp, tørke panna, spraye litt vann på møllegelenderet. Rusle hjem. Svært gjerne med “Brighter!” av Cass MaCombs på øret. Over og ut.

BJTs litterære løpelister

fyrverkeriNå som det er nyttår og alle hjerter gleder seg over nye muligheter, tenkte vi at vi skulle hjelpe dere litt på vei inn i det nye året. Mange har forsett om å trene mer, om å jobbe for å ikke se ut som vi sitter inne og leser hele tiden. Vi i BJT vil ikke være med på å hause opp dette med å plage seg til blodsmak i munnen, vi vil jo at dere skal sitte inne og lese bøker, men om du nå først har tenkt deg ut på glatta i joggesko, eller har fått slynge i julegave, så har vi noe vi tror vil gi mersmak!

Vi spurte en rekke prominente unge norske forfattere om å gi oss sine treningspillelister, slik at du kan trene og tenke på at de driver med det samme. Eller vil du kanskje bare høre på hva de hører på?

Første kvinne ut er Linn Strømsborg, og mer skal komme!

Fortsett å lese «BJTs litterære løpelister»

Lil Wayne og L=A=N=G=U=A=G=E

website-slider-square-1Franny Choi er en av slampoesiens nye stjerner i USA. Hun har en konfronterende stil med mye alvorlig humor. I år kom den første boken hennes ut – Floating, Brilliant, Gone (Write Bloody, 2014) – og i den sammenheng vil vi vise frem to tekster fra arsenalet hennes. Den ene er oversatt, og den andre lar seg ikke oversette. I den uoversettelige, “Pussy Monster”, har hun tatt ordene fra Lil Waynes låt med samme navn, og satt dem opp etter hyppighet. Resultatet fungerer like godt som litterært eksperiment som opplesningsstykke.

Choi tok seg også tid, mellom opptredenene sine, til å svare på noen spørsmål fra oss.

Fortsett å lese «Lil Wayne og L=A=N=G=U=A=G=E»

–Den lidt nørdede interesse er den samme

Amalie-Smith_presse_David_Stjernholm1Idet jeg er i ferd med å hevde, ikke uten en viss klang av beundring i røsten, at Amalie Smith denne uken utgir sin femte bok, korrigerer hun meg taktfullt: faktisk min sjette, hvis man tæller samarbejdsbogen Kollektive læseformer med Ida Marie Hede med. Og det gjør vi så klart, og ikke uten en anelse enda romligere klang av beundring. Akk, hun har ei rundet 30 og allerede står vi overfor et forfatterskap som bugner av bøker. I tillegg står hun bak et utall andre kunstprosjekter. Hvordan er det mulig, egentlig? Og hvordan stiller den nye romanen «Marble» seg inn i et allerede omfattende kunstnerskap? Vi tok en prat med Amalie, akkurat idet hun er i ferd med å etterlyse et telt eller en presenning på Facebook, til fredagens lansering i København, i tilfelle regn.

Fortsett å lese «–Den lidt nørdede interesse er den samme»

Et klart amerikansk trekk

IMG_5607Den borgerlige regjeringens statsbudsjett ble lagt frem i forrige uke, og inn tikket samtidig svar fra Maria Børja – på noen spørsmål vi sendte henne etter å ha lest romanen Ny by i fjor høst. Timingen kunne ikke vært bedre! Romanen, som delvis ble til på hytta på Skatval, kan Maria fortelle, handler om norske Lisas tilværelse som student, og senere ansatt ved det norske konsulatet i New York. Begrepet “norsk” er et sentralt element gjennom hele boka, og måten Børja undersøker det på i lys av New Yorks mangfold av nasjonaliteter gjør at romanen fremstår minst like aktuell i dag. Hvor er vi egentlig på vei? Vi har snakket med Maria om å være norsk i USA og om amerikanske trekk ved den norske politikken.

Fortsett å lese «Et klart amerikansk trekk»

Forutsigbar uforutsigbarhet

07_vinduHistorien om Trondheims bokhandler har tatt noen eiendommelige vendinger de senere årene: ambisiøse Bookstars fikk raskt et ublidt møte med Midtbyens markedsrealiteter, Starbucks tok nylig et grådig jafs av ærverdige Brunhjørnet, mens kristenbokhandelen Bok & Media har gjenoppstått som Vivo i lokalene til gamle Øksendal  sånn i tilfelle du en dag skulle stå i beit for en illustrert barnebibel. Men hva med oss som søker mot de mer marginale utpostene av det litterære landskapet? Hvem skal gi ly til tidsskriftene og fanzinene i et stadig mer presset bestselgermarked? Svaret er Babel Bok, som denne helgen relanserer seg selv i lokalene til visningsrommet Babel i Mellomveien. Vi har snakket med Ingrid Elise Kirknes, som herved trer inn i rollen som litterær redningskvinne i Trondheim.

Fortsett å lese «Forutsigbar uforutsigbarhet»

Det som har drevet verden fremover

MingTrondheim – og Norge – har fått et nytt magasin: Cirka er en trykksak som stråler av ung kreativitet og skaperkraft. Med «tjue» som tema dokumenteres de håpefulle tjueårene av et utvalg bidragsytere som alle befinner seg nettopp der, i alderen 22–27. Var det ikke Klassekampens Silje Bekeng som i anmeldelsen av Heidi Furres Parissyndromet lanserte begrepet «øyeblikksnostalgi»; en slags selvbevisst dokumentasjonstrang hos unge mennesker som fortløpende fanger øyeblikket gjennom smarttelefonens tilbakeskuende fotofilter? Resultatet kan bli uttværende, men kløktig sammenstilte Cirka treffer tidsånden mer enn omtrentlig. Vi har snakket med redaktør Ming Unn Andersen (22) om initiativet, om fremtiden og om internetts betydning for det hele.

Fortsett å lese «Det som har drevet verden fremover»