Etter festivalen #2: Roskilde

roskilde_lSommertid er festivaltid, men for mange av oss også: tid for å gå glipp av festivaler. Kjennes det ikke dessuten som om vi blir stadig flere – enten det er unger, foreldre, jobb, tomme lommebøker eller en lite kledelig angst for gjørme (pådratt i voksen alder) som holder oss tilbake? Vi må konstatere at det heller ikke i år ble noen Roskilde-tur på oss. Heldigvis har vi venner som holder ut. Forfatter Linn Strømsborg er fast festivalgjenger, og var selvfølgelig på plass også i år. Her gir hun oss en brief fra årets begivenheter.

– Vi går ut fra at de fleste på et eller annet nivå kjenner til Roskilde-festivalen og har sine assosiasjoner til navnet. Men hva er den for deg? Hva slags festival er Roskilde-festivalen?
– Roskilde er, for meg, verdens beste festival. Det er et helt eget, lite land som dukker opp på dette jordet utenfor København hvert år til nesten samme tid, som fylles opp av ungdommer, voksne og eldre, hundrevis av band og DJ-er, telt og fester døgnet rundt i over en uke. Det er, som de kaller det selv, The Orange Feeling, som er noe jeg tror man må se og oppleve for å virkelig vite hva er. Jeg har vanskeligheter med å forklare det, men jeg kjenner det igjen med en gang jeg kommer meg innafor portene der hvert år. Der var det, kjenner jeg. Og så føles det som at jeg aldri dro hjem i fjor.

Det er det kule med poesi

1396215096313For en uke siden lanserte vi to utgivelser, og en av disse var en plakat med gjendiktninger av Leah Umansky sine Game of Thrones-dikt. I sammenheng med utgivelsen gjorde vi et lite intervju med poeten for å prøve å nærme oss motivasjonen for valg av tema.

– Hvordan vil du beskrive din egen poesi? Hva har påvirket deg, nåtidig og historisk?
– Jeg vil beskrive poesien min som koblet til det språklige og lydlige. På mange måter spiller jeg på ord og det lyriske i poesien. Det er mange jeg er påvirket av: Sylvia Plath, Anne Sexton, Sharon Olds, Matthea Harvey, og i senere tid har jeg lest poeter som T.S. Eliot og John Berryman. Historisk må jeg vel si den anglo-saksiske, arthurianske diktningen og prosaen, dette var blant favorittene mine da jeg var tenåring.

En rissfylt sommer

Maren Collier YtterbøTrondheims lengstlevende litteraturtidsskrift fyller 20 år i år! Som ansikt utad for studentene ved institutt for nordistikk og litteraturvitenskap på NTNU har riss vært med på å holde fanen for språklig innsikt og entusiasme, i en by som ellers er mest kjent som arnested for realister og tallknusere – så lenge at man kunne fostret opp en bachelorstudent i løpet av årene som har gått siden første utgave så dagens lys. En ikke ubetydelig del av Trondheims litterære arv ligger nedfelt i arkivene på Dragvoll. Redaktør Maren Collier Ytterbø tok seg tid til å svare på noen av våre spørsmål om tidsskriftets fortid og fremtid, midt i den travle eksamenstida.

– Det er uforutsigbart og håpløst og vanskelig. Men jeg liker det!

Hva skjer når en forlagsredaktør bestemmer seg for å si opp en trygg stilling og melder overgang til den andre siden? For Tiril Broch Aakre markerer debutsamlingen Kniplinger slutten på et arbeid som har tatt tid: – Det tok meg ti år å lære å skrive, som hun sa i et intervju med Bergens Tidende i fjor høst. I løpet av denne perioden har hun ikke bare rukket å hjelpe andre forfattere, som Brageprisvinner Ruth Lillegraven, med å forme sine bøker, men også jobbet som tidsskriftredaktør og oversetter. Vi har snakket med henne om hvordan alt dette henger sammen, og hvor fint det tross alt kan være å holde på med alle disse håpløse puslespillene våre.

Synlege og usynlege trådar

I fjor haust kom den fjerde romanen hennes, og på same måte som i dei tre første imponerer Ingrid Z. Aanestad med ei språklig sterk og intens historie om nære mellommenneskelege relasjonar. Bøkene blir gjerne omtala som poetisk fortetta og stillferdige, men med ei drivande kjensle av uro like under overflata. Sol, seier ho føyer seg naturleg inn i eit særeige forfattarskap, samtidig som boka peiker mot ei utvikling framover. Vi har snakka med Ingrid om dei fire bøkene hennes, om forholdet mellom dei og korleis dei skil seg frå kvarandre.

– Når ein les dei fire romanane dine, er det slåande kor konsekvente dei verkar både språkleg og tematisk. Ein får inntrykk av ein forfattar som heile tida har hatt eit klart prosjekt, og som fann si litterære stemme og form frå første setning. Du var jo bare 22 år da du debuterte – stemmer det at du var så ferdig som forfattar som eg har inntrykk av?
– Å vera ein «ferdig forfattar» høyrest ut som ein forferdeleg posisjon å vera i, uansett alder. Helst vil eg vera i rørsle. Venta, lesa, leita, tenka, skriva meg fram. Ein viktig lærar sa til meg ein gong: Viss du veit kva du skal skriva på førehand, kjem du for seint til språket og dermed også til menneska.

Publisert
Kategorisert som Intervju

Det finnes ikke noe liv utenfor kjærligheten

Like før jul kom det ut en essaysamling med et så solid faglig tyngdepunkt at den gikk under radaren til de fleste norske mediene. Cambridge Companions to Literature er en sjangerdefinerende bokserie utgitt av tradisjonsrike Cambridge University Press, hvor den vitenskapelige standarden blir satt innenfor vidtspennende forskningsområder som Jorge Luis Borges, Literature and Environment, Cormac McCarthy og African American Theatre – for å nevne noen av de seneste tilskuddene. Utgivelsen som tar for seg den latinske kjærlighetselegien fanget vår oppmerksomhet – muligens fordi Valentine’s day er rett rundt hjørnet, men mest sannsynlig fordi redaktørens navn fikk en bjelle til å ringe i redaksjonen. Vi har snakket med Thea Selliaas Thorsen om den tiden da man skrev om kjærlighet for kjærlighetens skyld, om Ovid og den totalitære kjærligheten, myke menn og fryktinngytende professorer.

Flamme Forlag fem

I fem år har Flamme Forlag lyst opp norsk litteratur med innovative bokformater, fargerike omslag, konseptuelle lanseringsarrangement og en og annen krangel om indie som politisk potent begrep. Forlaget har introdusert oss for en lang rekke nye stemmer, som Audun Mortensen, Victoria Durnak, Heidi Furre, Ole-Petter Arneberg, Linn Strømsborg og Linda Klakken, samt revitalisert noen gamle travere. Denne helgen spiller de opp til storstilt festivalfeiring på Blå. Vi huket tak i redaktør Bendik Wold midt i forberedelsene for å stille ham noen raske spørsmål om forlagets første fem.

Ekstremt ensomt, men ikke vemmelig

KiellandVictoriaVictoria Kielland debuterte i år med korttekstsamlingen I lyngen. Mange av oss kjenner henne allerede fra ulike litterære sammenkomster, både som hyppig deltaker på Splittet Kjerne og medlem av skrivekollektivet/småforlaget A.K.R.O.N.Y.M. (som bl.a. står bak bærenettene med påskriften Jeg har et intimitetsproblem som har blitt et uunnværlig signalplagg i hipsterkretsen rundt kafeen Liebling på Grünerløkka). Kielland har meldt sin ankomst til Trondheim i forbindelse med Bokbarens  førjulsarrangement på Antikvariatet i morgen. Vi gleder oss – og byr på et lite intervju med henne her for å korte ned ventetiden.

SK4eva!

For fem år siden satt Mikkel Øyen i leiligheten sin og innså at det ikke lenger nyttet å vente passivt på at tidi skal opna seg. Handling måtte til! Øyen åpnet døren og inviterte til Splittet kjerne – en uhøytidelig litteraturstund der kjente og mindre kjente skribenter fikk anledning til å presentere sine prosjekter. Gjennom raust å invitere både små og store til å lese i sokkelesten på stuegulvet i sin egen leilighet i åttende etasje i ei blokk på Hovseter, har Øyen skapt forbrødring på tvers av de tradisjonelle skillelinjene mellom etablert/uetablert, en åpenbart levedyktig nisje i skjæringspunktet mellom offentlighet og privat stuekos. Denne helgen ble SK arrangert for 35. gang, og hele 17 opplesere bidro til at konseptets femårsjubileum ble behørig markert. Vi tok en liten prat med ildsjel og kjernekar Mikkel.

Ung voksen

Da det nordirske bandet Ash i sin tid debuterte med EP-en Trailer, utstyrte de den med slagordet «Guaranteed real teenagers». Markedsavdelingen i Oktober kunne gjort det samme med Eline Lund Fjærens  debutroman, men heldigvis har de nøyd seg med en diskret opplysning om forfatterens fødselsår (1994) og latt det være opp til leseren å utføre matematikken. Mange har regnet. Og blitt overrasket over den modne, reflekterte og språksikre forfatteren som har møtt dem mellom permene. Ung jente, voksen mann har blitt kalt «flott», «vellykket», «modig» og «forbløffende». Hvordan har Fjæren greid å komme så langt, i en alder hvor vi andre i beste fall var henfalt til pinlige dagboksnotater og veslevoksne blogginnlegg? Vi har snakket med den unge debutanten, og utvekslet selfies.