Kjære Etikeren. Jeg er nyansatt foreleser ved et av Norges største universiteter, og jeg har et problem. En av mine eldre, høyt respekterte kolleger har etter min mening upassende omgang med sine «studiner» (som han kaller dem). Ofte er det ikke mer enn en eldre mann som fortsatt er låst i sine sjåvinistiske holdninger til det motsatte kjønn. Det er ubehagelig nok, men jeg har latt det passere som generasjonsskille. Her om dagen, da vi skulle ut for å sosialisere med studentene etter en fagdag, så jeg at han var mer pågående og, vil jeg si, upassende. I ettertid har jeg ymtet frempå om dette til noen andre av våre kolleger, og de har sagt at han pleier å være litt fysisk, men at han er bevisst på det og at han ikke lar det skli ut. Han har, så vidt vi vet, aldri hatt sex med en student. Allikevel opplever jeg hans oppførsel som upassende, og jeg så at studenten også syntes det var ubehagelig. Mitt spørsmål er: Skal jeg melde ham til ledelsen, eller skal jeg la ham holde på til han pensjoneres, og la ham leve i sitt foreldede verdensbilde. Melder jeg ham, ødelegger jeg hele hans renommé. Ingen vil ha anklager om seksuell trakassering.
– Foreleser (31)
Blogg
Moralisten er her!
Som de åndsmennesker vi er, fordriver dette forlagets redaktører store deler av fredagen med grevet trygt forskanset bak Morgenbladets trykkferske sider, med særlig spenning knyttet til husetikeren Trond Berg Eriksens svar på den aktuelle ukens foreliggende spørsmål. Ikke sjelden har vi nikket megetsigende, eller dyttet avisen over frokostbordet for å vise våre partnere noe vi syntes var spesielt poengtert eller klokt formulert.
Det var derfor med skuffelse, og tilløp til sjokk, vi leste svaret som fremkom i avisen 24. november i år, hvor en eldre, seksuelt innpåsliten foreleser ble tatt i forsvar av Etikeren, som tydeligvis finner det viktigere å respektere fortidens normer enn unge studenters intimgrenser. Det har overrasket oss at svaret så langt bare har utløst to motsvar, begge fra folk i universitetsmiljøet som befinner seg i en slik posisjon at spørsmålene rundt hva en merittert professor kan tillate seg og ikke, er sentrale for dem. Den første, Gro Grytli Mostuen, svarte Etikeren på en glimrende måte da hun foreslo hva han burde ha sagt. Vi kunne ikke sagt det bedre selv. Hun setter fingeren på hva Etikeren kunne ha bidratt med, i stedet for å henfalle til et rørete forsvar av seg selv og sine likesinnede.
– Uansett hvor forelska du er, kan du fortsatt få diaré
Nora Eide debuterte tidligere i år med Familien din – en samling tekster som sorterer under et utvidet novellebegrep; enkelte av tekstene ville like gjerne kunne kalles kortprosa, i den lakoniske og skarpsynte tradisjonen etter Lydia Davis eller Gunnhild Øyehaug. Det er med andre ord en egenartet og uforutsigbar utgivelse, der familierelasjoner, eller fraværet av slike, kan gi uventede utslag – en far nekter å vedkjenne seg datteren i butikken, en kvinne leier en skuespiller til å spille broren i et bursdagsselskap. I en tid hvor familien for alvor har festet grepet om samtidslitteraturen og gjort den til gjenstand for strid blant sensasjonshungrige litteraturkritikere, gjør Nora Eide en smart perspektivforskyvning: Det heter ikke familien min, men familien din. Dermed skulle man ha gardert seg mot oppfølgende utgivelser fra forulempede søsken. Men hvem sin familie er det da hun skriver om? Vår alles? Og hva er egentlig en familie i disse dager, uansett?
Etter festivalen #3: Møllebyen
Litteraturfestivaler er ikke mangelvare i Norge. I nyhetsstrømmene våre dukker det stadig opp bilder av forfattere i en forblåst solvegg utenfor en eller annen rorbu, eller i engasjert samtale på scenen i et prangende kulturhus i et grisgrendt dalføre. Vi kan ikke stort annet enn gi en like, mens vi lurer på hvordan det hadde vært å tilbringe helgen der, om vi bare ikke hadde vært så innvevd i alskens andre gjøremål. I spalten Etter festivalen prøver vi å kompensere for dette gjennom å kontakte festivalene i etterkant for å høre hvordan det gikk, og muligens plukke opp et par linjer vi kan bruke for å gi inntrykk av at vi likevel var tilstede. Denne gangen har vi snakket med Martin M. Sørhaug fra Møllebyen litteraturfestival som ble holdt på House of Foundation i Moss 18.-20. august.
En form for transitt
Denne våren har budt på noe så usedvanlig som en diktdebutant fra Klett – en ung mann som ikke bare fremstår uhørt moden for alderen, men som dessuten har klart kunststykket å komme seg inn på den prestisjefylte Forfatterskolen i København, til tross for at han skriver på kav trøndersk! Vi er imponerte. Og litt nysgjerrige. For hvordan kan det egentlig ha seg at denne karen kommer med en diktsamling med så mange dybder og lag, så mange åpninger og utsyn, så tunge spor av erfaring og visdom, når vi sverger på at det bare var i forrige uke han diltet rundt som frivillig på Æ Å og stakk til oss russekortet sitt? (henger ennå på korktavla, med sitatet fra Phil Dunphy.) Ting har gått fort for Bendik Sandnes Vada, og i et forsøk på å henge med i svingene har vi stilt ham noen spørsmål om diktsamlingen – Vak – om skrivingen og tenkingen, om skogen og København.
Q & A med P & A
15. mars lanserte vi Linjevokabular på Babel. Nedenfor følger en kort oppsummering av samtalen mellom Mathias R. Samuelsen og de to kunstnerne bak boka, Arild Vange og Per Formo.
– Kan dere først fortelle litt om hvordan dere møttes, og hvordan dere begynte å samarbeide?
Per: Det første samarbeidet var i 2012, da jeg inviterte Arild til å bli med på et oppdrag. Oppdraget gikk ut på å utsmykke Time bibliotek i Bryne. Jeg tenkte: Det er et bibliotek – da må jeg jo lage en bok! Arild hadde jeg sett opptre på diverse merkelige musikkarrangementer, og han virket som en fyr som var interessert i mer enn bare sin egen tekst. Etter dette hadde vi lyst til å fortsette samarbeidet, innenfor et litt mer fritt prosjekt.
Teatermat
av Jonas Skybakmoen
Så sitter faren min der ved et lite bord i teaterbistroen Røst og stirrer på ei råreke. Litt snacks, sier kelneren. Som i potetgull? Nei. Som i råreke på litt chips, sier kelneren. En dråpe saus kokt på granbar, legger han til. Og ristet rekeskall on top. Vel bekomme.
–Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet
Det hører dessverre til sjeldenhetene at Tarjei Vesaas’ debutantpris går til en poet, men i 2006 gikk prisen svært fortjent til Thomas Marco Blatt for diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en bok som stadig trafikkerer ut og inn av bokhyllen, ti år etter. I høst er han ute med sin første roman, den medrivende og svært velskrevne Varsjøen, hvor en kort telefonbeskjed fra en barndomsvenn med ett gjør fortiden høyst nærværende for hovedpersonen Morten Bodrum igjen. For hva var det egentlig som skjedde da storebroren hans døde over tjue år tidligere? Og hvor mye forandrer sannheten i så fall, alle disse årene etter? Vi tok en prat med forfatteren om den nye boken, om poesi og prosa, og en gammel spøk fra Litterär Gestaltning.
Frykten for å bli en fabrikk
Poetene Ariana Reines, Julian T. Brolaski og CA Conrad er blant de største navnene innenfor den moderne amerikanske lyrikken. Tirsdag kveld var de på Digs og deltok i Poesiti, en arrangementsrekke som har til hensikt å presentere spennende lyrikere for trondheimspublikummet gjennom samtale og opplesning. Anne Dorte Lunås ledet samtalen, og arrangørene var Norsk Forfattersentrum, Litteraturhuset i Trondheim og Beijing Trondheim.
– Det er ikke plass til virkeligheten på internett
Vi kobler oss til internett for å finne ut hvilket vær det kommer til å være i morgen, henvender oss til Google for alle spørsmål vi måtte ha, forteller Facebook hvordan vi har det, taster inn symptomene våre og venter på en diagnose. Akkurat dette er utgangspunktet for den nye diktsamlingen til Marit Bolsø Brodersen, Dobbel V, der det oppstår en slags samtale mellom ulike søk, det lyriske jeg-et og svarene som dukker opp.