Frå no av: Stillheit

Fugletribunalet er ei bok som etterlét deg vuggande ustøtt i stolen, med eit djupt, lokkande hav rundt deg. Boka held fram med å bølgje i kroppen lenge etter at du har lagt henne frå deg. Det var kanskje ikkje det ein hadde venta frå Agnes Ravatn, at ho skulle gi oss ein dirrande nervøs og klaustrofobisk spenningsroman no. Kanskje er det nettopp det som gjer at boka kjennest som eit viktig tilskot til forfattarskapen hennes. Med den nye romanen stadfester Ravatn sin posisjon som ein av dei solide stemmene blant dagens unge norske forfattarar. Vi har snakka med henne om vegen fram dit – og om den klisjéfylte, men ektefølte draumen om å forlate alt.

– Gratulerer med ny bok og så langt glitrande omtalar. Boka er allereie selt til Tyskland, står det i presseskrivet frå Samlaget. Er du klar for å erobre verda?
– 
First we take Radøy Mållag, then we take Berlin. Seks år med heroiske opptredenar i ørsmå forum har endeleg begynt å kaste av seg.

Fortsett å lese «Frå no av: Stillheit»

Arenarock #1: Telegrafvägen

Dere tenkte vel ikke at det kunne skjule seg noe i den musikkhistoriske vollgraven vi kaller arenarock? Av og til er det godt å bli overrasket! I denne spalten vil vi gjerne at du skal få et nytt blikk på de lange bilturene i barndommen da far var DJ hele veien til dyreparken i Kristiansand. Hadde du lyttet litt nærmere, i stedet for å peise på med Metallica på discmanen din, ville du trolig ha oppdaget at bak et teppe av generisk klang og utvannet pubrock, lå en litterær skattekiste som bare ventet på å bli åpnet. Ennå ikke overbevist? Beijing Trondheim hjelper deg med å gjøre bilferieminnene søtere, og gir far oppreisning for hans standhaftighet i møte med motstanden fra baksetet. Vi får kyndige fagfolk til å trekke fram litteraturen fra arenarocken og servere den til deg som ørebalsam i form av kortprosa. I dag: Markus Lantto foredler Dire Straits.

Fortsett å lese «Arenarock #1: Telegrafvägen»

Veis ende

Månelanding, boklov, monstermaster og barnehageboom. Epler i klasserommet. Nachspiel på Lorry. Vi har kommet til veis ende etter en begivenhetsrik tid med Jens og de rødgrønne ved roret. I går var vi mange som våknet opp med en svimmel følelse av at grunnen hadde forsvunnet under beina våre. Hva nå? Borgerlig kaos og kulturell nedrustning? Konkurranseutsetting av mann og mus? I stedet for å spekulere oss blå tillot vi oss å snu på mynten og be et utvalg forlagsvenner tenke tilbake, og fortelle oss hva de kommer til å huske best fra disse åtte årene med rødgrønt styre.

Vidar Kvalshaug, forfatter og forlegger:
– For egen del: pappapermen. Under rødgrønt styre så jeg hvordan den ble forbedret og ga oss gutta sjølvtillit til å ta ut perm godt over maks kvote. Jeg var der under lanseringen av det første kulturløftet og fikk trua. Bokloven er også minneverdig. Selv om den ikke implementeres, er det ingen katastrofe for bransjen. Dagens bokavtale og unntak fra konkurranseloven blir videreført i noen år. Så blir det uhyre spennende.

Fortsett å lese «Veis ende»

– Gjeterfunksjonen er sentral

Nate Klug er amerikansk poet og nybakt prest. I fjor ga han ut en knakende god liten bok som het Consent. Gjendiktninger fra den utgivelsen ble gjort av Steinar Obstad i siste nummer av tidsskriftet Bokvennen. Nå har Klug kommet med en ny utgivelse. Beijing Trondheim spurte kort om de praktiske ting rundt denne boka.

– Hvordan går det med nyboka?
– Den nye boka kommer ut denne uka på The Song Cave. Den heter Rude Woods, det er gjendiktninger fra Vergils Hyrdedikt.

– Hva med jobben? Kan denne boka relateres til arbeidet ditt på noen måte?
– Jeg er ferdig med studiene på Yale Divinity School og nå jobber jeg som protestantisk prest i Grinnell i Iowa. Boka har ikke noen direkte kobling til studiene mine, men det er en interessant kobling i dobbeltbetydningen av ordet «pastorale» – det er jo et mangetydig ord i engelskspråklig poesi. I kirken kan pastoral referere til et embete, som i «pastor». I poesi, kunst, osv., er «pastoral» en sjanger som behandler natur, landskap, beite, ensomhet. Gjeterfunksjonen er sentral i begge tradisjonene!

Fortsett å lese «– Gjeterfunksjonen er sentral»

Tekst og lyd #2

Det er masse litteraturpodcaster om dagen, og det er bra, men personlig kan jeg bli litt sliten av forfatterintervjuer og boksirkeltype diskusjoner om motivasjon og dybde hos karakterer i romaner jeg ikke kommer til å lese. Derimot har jeg ikke noe imot dyptpløyende diskusjoner om poesi!

Dette å klare å prate om poesi, på lufta, uten at det blir kjedelig og pretensiøst er neimen ikke lett. Det vet alle som har deltatt, lyttet til eller blitt anmeldt på et studentradioprogram. Derfor er det ganske overraskende at dagens anbefaling klarer å holde tempoet oppe i sendinger på rundt en halvtime, uten musikk eller for åpenbar redigering.

Igjen skal vi til den amerikanske østkysten. Om du ikke har hørt det, har du noe å glede deg til.

Fortsett å lese «Tekst og lyd #2»

RE: Spørsmål til ny nettside

Vi mottok nyleg denne vesle boka, der eit utval av Ragnar Hovland sine e-postar til kollegaene i Samlaget i tidsrommet 2000-2009 er samla. Med stor glede las vi gamle nyheiter frå Luster, soga om dei to finansrådgivarane frå Fokus Bank og utvikla mykje empati for den melankolske fråværsassistenten. Vi merka oss dessutan den store testen av norske byar, der Trondheim ikkje uventa knuste Sandefjord på dei fleste område, inkludert kategorien «katedralar» (hah!). Hovlands E-post i utval er ei av bokhaustens små perler. Vi sendte han sjølvsagt ein e-post.

– Med denne samlinga skriv du deg inn i ein slags litterær tradisjon, der den rutineprega kvardagen fører til ei kreativ oppblomstring, eg tenker m.a. på korleis fleire av tekstane til Pessoa i «Uroens bok» spring ut av det grå kontorlandskapet. Kva er det med arbeidsplassen som løyser ut ei slik skrivetrang?
– Her kan eg nok berre svare for min eigen arbeidsplass. Arbeidet der var til dels interessant, men også kjedeleg og rutineprega. Og med til dels interessante og morosame kollegar. Og eg innsåg at eg her hadde eit potensielt publikum på rundt 50 menneske. Noko ein jo elles aldri kan vite når ein skriv. Og det var mange underlege bøker i hyllene og eit vindauge mot verda der ute. Alt i alt svært inspirerande forhold for e-postmonologar.

Fortsett å lese «RE: Spørsmål til ny nettside»

Tekst og lyd #1

Det kan hende at jeg prøver å bryte allerede pløyd mark her, men jeg føler likevel (for å sitere Wam og Vennerød) at om dette når ut til én av dere, skal jeg være fornøyd.

Ute på nettet finnes det mye for folk som er interessert i bøker. Det vil ikke dermed si at de gode sidene alltid er like lett å finne. De tradisjonelle forlagssidene har som kjent i oppgave å mele sin egen kake, så er du på jakt etter oppdatert kritikk og nyheter, må du litt lenger inn i bakeriet.

Derfor har jeg tenkt å lage liste over nettsteder og podcaster jeg setter pris på. Dere vil trolig merke at mange av disse kommer til å være amerikanske, britiske eller kanadiske, men ikke fortvil – for dere som er megainteressert i poesi fra Balkan eller noveller fra Indonesia: vi kommer dit etter hvert!

Først ut er et magasin og et nettsted enhver litteraturinteressert person bør sjekke innom en gang i blant. Har du for eksempel lurt på hvor Morgenbladet får mange av de små notisene sine fra? Vel, Beijing Trondheim avslører hemmeligheten. Kom dem i forkjøpet og fnys av hvor langt etter de henger! Fortell vennene dine litteraturnyheter før de kommer i avishylla! Les The Paris Review!

Fortsett å lese «Tekst og lyd #1»

Noe helt annet

IMG_3356Boka startet egentlig som en sang. Forklarer Marit Bolsø Brodersen, forfatter av diktsamlingen Post-it, før opplesningen på årets hagefest. Sangen vokste, ble til en roman. Fire forskjellige utkast. Større og større. Marit holder den lille boka mellom hendene: Så ble den noe helt annet. Den var som et orkesterverk der jeg bygde ut med flere og flere instrumenter, og akkurat idet den siste perkusjonen var på plass… så skjønte jeg at det måtte være a cappella. Og er det ikke ofte sånn det er? Det man lager ender opp med å bli noe helt annet enn det man så for seg? James Joyce skal ha begynt på Ulysses som en av novellene til Dubliners, før ting utviklet seg og, vel, det ene ledet til det andre; Hemingways Den ene mot de mange ble først publisert som to separate fortellinger, for siden å bli spleiset til en (kanskje ikke helt vellykket) roman. Og motsatt: P2-prisvinneren Og været skiftet og det ble sommer og så videre vokste ut fra noen få sider i et mye større manuskript som Pedro Carmona-Alvarez i siste liten fikk stoppet forlaget i å utgi. Eksemplene er mange. Kanskje er det godt ting ikke alltid blir slik man først trodde. I Marit Bolsø Brodersens tilfelle er resultatet uansett blitt en fin diktsamling, der to historier glir inn mot hverandre, smalner på midten og tegner et timeglass. Diktene leses langsomt. Tiden det tar, er vel anvendt.

– Mulighetene er mange

Kristofer B. Grønskag ble nylig presentert som en av de nye husdramatikerne ved Dramatikkens Hus og deltar for øyeblikket med et stykke på Dramatikkfestivalen. Vi slo av en prat.

– Gratulerer med stillingen som husdramatiker! Kan du fortelle litt om hva dette vervet innebærer?
– Tusen takk! Dette vil si at jeg er én av 16 dramatikere som blir knyttet til Dramatikkens hus de neste to årene. Akkurat hvilket innhold dette programmet vil bli fylt med, er nok noe som defineres etterhvert som prosjektet utvikler seg. Men rent konkret inneholder programmet økonomisk støtte i to år, muligheter til å bli en del av programmet til Dramatikkens hus, og dessuten det å kunne benytte seg av den gode kompetansen som finnes ved, og rundt, huset. Man kan se for seg at mulig bruk av huset er prøveperioder i øvingssalen, mulighet til å tilknytte seg dramaturger, skuespillere og instruktører, lesninger og visninger. Mulighetene er mange. Dessuten vil man kunne benytte seg av det store mangfoldet i kunnskap og kunstsyn som finnes blant de 16 i dramatikersammensetningen.

Fortsett å lese «– Mulighetene er mange»

Beijing? Trondheim?

Ja, du hørte riktig. Og nei, det dreier seg ikke om en konseptuelt forvirret kinarestaurant med sodd chop suey på menyen eller et kulturutvekslingsprogram der Ragdes samlede oversendes Den forbudte by i et forsøk på å lette stemningen etter nobelprisutdelingen i 2010. Beijing Trondheim er navnet på et nystartet miniforlag med redaksjonelt sete midt i landet. I vårt sortiment vil det dukke opp både chapbøker, plakater og tidsskrift. Vi serverer poesi, prosa, kunst, et cetera. Vi lover byens beste take away.

Forlag i Trondheim. Du store kineser. Jo, vi skal innrømme at Sehesteds plass kan virke langt unna. På den andre siden er vi ikke et forlag som legger særlig mye vekt på glamorøse høstlanseringer eller går rundt med kjedebokhandler på handlelista. Vårt kall er å dekke et behov – og det siste denne byen trenger er et forlagshus. Vi vil heller bruke vår litenhet og uavhengighet til å skape et smidig forlagsbegrep. For oss handler moderne forleggeri om mer enn å fore innkjøpsordningen med halvslappe oppvekstromaner fra Oslo vest. Vi ser det som en viktig del av virksomheten å være med på å bygge et miljø, hjelpe frem talenter, synliggjøre prosjekter vi tror på, skape økt aktivitet og interesse for litteratur i og rundt byen. Vi skal være et sted. En stemme. Et nytt oppspillspunkt på den litterære banehalvdelen som gjør at ikke alle nødvendigvis  klumpe seg sammen rundt ballen nede ved cornerflagget.

Trondheim som utgangspunkt, ja visst, men ikke som begrensning. Om det hamres i utkanten av kommunegrensen sverger vi på at det er Stordalen som er i ferd med å reise enda et konferansehotell, og ikke vi som bygger en kinesisk mur. Murer står ikke på redaksjonens hustavle. Det gjør derimot ord som åpenhet, raushet og interesse. Derfor blir vi glade for dine innspill, enten du er ung eller gammel, skarrende eller rullende, storøyd eller mysende. Det er høsten 2013 og vi setter i gang. Med hva? Det får vi se etter hvert. Vi i redaksjonen feirer uansett med å knekke hver vår fortune cookie mens vi nynner på ei gammel låt med Tre Små Kinesere. Han ønska lykke te på ferden. Håpe det går bra.