Arenarock #2: 1983

SB1983Man kan si hva man vil om U2 og hvordan det ligger an med dem for tiden, men få av oss vil vel være uenig i at de fire første studioplatene er perler. Denne utgaven av arenarockspalten er derfor kanskje ikke like dyptdykkende som i første runde, men til gjengjeld er den personlig og vakker. Når omskriveren når punktet i teksten typen som flykter inn i langrenn, ikke inn i rus, fikk jeg personlig en liten klump i halsen.

Sigurd Brørs er kanskje kjent for noen som langrennsess på tidlig 90-tall. For oss i Beijing Trondheim er han først og fremst en stødig støttespiller for litteraturmiljøet i Trondheim, en glimrende grafisk designer og gjennomført godt medmenneske. På tidlig totusentall gjorde han seg også bemerket som medlem i rockebandet Karl Barx.

Fortsett å lese «Arenarock #2: 1983»

For the death of 100 whales

Det kan være at våre lesere i løpet av uken har blitt klar over massakren som oljeselskapet ExxonMobil sto bak i 2008. Forskere har nå konkludert med at det var sonarutstyret på et oljeletingsfartøy som forårsaket at hundre melonhodedelfiner strandet ved kysten av Madagaskar. Sonarsignalene gjorde delfinene desorienterte og fikk dem til å svømme mot land. ExxonMobil stiller seg skeptisk til funnene, og det er på ingen måte sikkert om straffetiltak vil bli iverksatt. Dette er nok et eksempel på hvordan havområder er et juridisk blindpunkt i debatten og naturvern og konservering. Overfiske og utarming av naturressurser under havflaten er et stadig problem som i Norge eksemplifiseres ved debatten om oljeboring i nord.

Selv om hendelsen fra 2008 er dypt tragisk, er den dessverre ikke noe nytt fenomen. På den legendariske opplesningen på Six Gallery i San Fransisco 7. oktober 1955 leste den da unge poeten Michael McClure diktet For the Death of 100 whales, som skildret en episode hvor amerikanske marinesoldater brukte hvaler som blink under en militærøvelse. Diktet holdes for å være et av de første økologiske diktene og har senere vært en mal for hvordan man behandler menneskeskapte naturkatastrofer poetisk. Vi vil med dette minne om at litteraturen kan være et virkemiddel i kampen mot urettferdighet og overgrep også i miljøsammenheng.

Fortsett å lese «For the death of 100 whales»

Ei skål for Jan H. Jensen

av Idar Lind

Den tidligare formannen i Trøndersk Forfattarlag, Jan H. Jensen, gjekk bort 10. mai 2013. Han skreiv omkring førti bøker. Med få unntak vart dei gitt ut på Bladkompaniet, eit forlag som var meir kjent for Morgan Kane og Margit Sandemo. Men Jan H. var ein forfattar som vart plassert mellom Aksel Sandemose og Bergljot Hobæk Haff. Ja, det er heilt sant. Og forklaringa kjem.

Jan H. kom til Trondheim rundt 1980 for å bu nær mora. Da hadde han gitt ut sju-åtte bøker med titlar som Mannen fra graven, Hete døgn på Kreta og Døden er stamgjest. Men han hadde òg gitt ut ei novellesamling på Cappelen, Kjære Hjørdis.

Fortsett å lese «Ei skål for Jan H. Jensen»

De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene

«Du sover / lyset på i det andre rommet / døden på gløtt», heter det i et av diktene til Nils-Øivind Haagensen. Med årets roman, Liten, åpner han nesten helt opp og trer over til den andre siden, hvor søsteren Cecilie befinner seg. Liten er en roman om store tema – om lillebroren som ble storebror og så ble lillebror igjen, og som siden føler seg hensatt til et eller annet udefinert midt i mellom. Romanen Liten kom også til som en slags litterær lillebror, mens vi ennå går rundt og venter på å få vite om Haagensens forrige utgivelse, diktsamlingen God morgen og god natt, vil bli tildelt Nordisk råds litteraturpris. Selv er forfatteren usikker på om det var riktig å skrive den.

Fortsett å lese «De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene»

Istedgade revisited

Tidligere i år debuterte Amalie Laulund Trudsø med prosasamlingen Koordinater på forlaget Rosinante. Boka består av rundt seksti korttekster som hver tar utgangspunkt i en adresse i København. Slik tas leseren med gatelangs gjennom den unge fortellerens liv; ved å kartlegge byen lager hun også et kart over seg selv. I etterkant av utgivelsen har noen av Trudsøs tekster dannet grunnlag for korte poesifilmer. Filmen du kan se ovenfor er laget av Stinus Duch og Andreas Berg, og tar utgangspunkt i teksten Istedgade. Hengivne lesere av den danske kultpoeten Dan Turèll drar muligens kjensel på gatenavnet – det var her Turèll bodde, og som han skriver i diktet Livet i Istedgade fra Storby-blues (1977), «Istedgade er en hes harkende skitten stønnende saksofon». Hos Trudsø er tonen en annen – snarere er det den øredøvende stillheten som hersker mellom de to sushispisende kjærestene. Vi stilte forfatteren noen spørsmål om prosjektet.

Fortsett å lese «Istedgade revisited»

Kofi Awoonor (1935-2013)

I helga ble en av Ghanas største poeter drept.

Flere har sikkert fått med seg nyhetene om det pågående gisseldramaet i Westgate-kjøpesenteret i Nairobi. Tilfeldigvis var diplomaten og poeten Kofi Awoonor ute og handlet med sønnen sin da angrepene startet. Awoonor var i Nairobi for å snakke og lese opp på litteraturfestivalen Storymoja Hay Festival.

Mer info om omstendighetene kan dere finne på nettet, men vi i Beijing Trondheim tenkte vi skulle legge ut et av de vakre diktene hans til minne om et viktig afrikansk poetisk forfatterskap.

The weaver bird built in our house
And laid its eggs on our only tree
We did not want to send it away

We watched the building of the nest
And supervised the egg-laying.
And the weaver returned in the guise of the owner
Preaching salvation to us that own the house
They say it came from the west
Where the storms at the sea has felled the gulls
And the fishers dried their nets by the lantern light
Its sermon is the divination of ourselves
And over new horizons limit at its nest
But we cannot join the prayers and the answers of the communicants.
We look for new homes every day,
For new altars we strive to rebuild
The old shrines defiled from the weaver’s excrement

Tekst og lyd #3

Da jeg begynte denne spalten for et par uker siden lovet jeg at vi med tid og stunder skulle komme til poetene fra Balkan. Jeg trodde ikke at vi ville befinne oss i deres midte så hurtig som tredje utgave! I denne anbefalingen er jeg skråsikker på at jeg sparker inn åpne dører, men om så skulle være tilfellet, at du ikke har besøkt denne nettsiden, er jeg truende til å sende med melding hjem for dårlig orden. Hver gang jeg snakker med noen utenfor Norges grenser om noe poesirelatert, dreier samtalen på et eller annet tidspunkt over på denne siden. Her finner du nemlig det beste utvalget (på nett) av poesi fra hele verden på et sted. Jeg kan ikke bekrefte at alle gjendiktningene er like skarpe, og vi må her ta høyde for at utvalget ikke er representativt for det aktuelle landets poetiske flora (noe vi kan dedusere ut fra det norske utvalget), men man skal lete lenge for å finne en nettside som dekker mer enn hva denne siden gjør.

Fortsett å lese «Tekst og lyd #3»

– Jeg er ikke redd for noe lenger

Denne høsten utgir ålesundspoeten Linda Klakken sin første diktsamling Mamma, kone, slave på Flamme forlag. Diktene kretser rundt livet på Torshov i en liten familie bestående av én datter og to mødre. Det er dikt om stille pust, om kruseduller, om pannekaker med blåbærsyltetøy og om å sove og våkne; om rygger og skuldre, hengebryst og jentetruser, om slavedrift på beste vestkant. Men først og fremst, tør vi påstå, om kjærlighet. Gjennom hele samlingen strømmer det en varme som argumenterer sterkt og åpenhjertelig for medmenneskelighet på tvers av de klassemessige og fordomsfunderte skillelinjene som ennå finnes der ute. For et menneske er et menneske, skriver Linda. Og venter på en kjærlighet «som er større / enn politikk og religion». Gjør vi ikke alle?

Vi har snakket med Linda om dikt, om skriving, om langsomt å sirkle inn seg selv. Om litteraturens plass blant de viktige bestanddelene i livet. Om å komme til det punktet hvor man innser at man ikke lenger har tid til å sitte og vente.

Fortsett å lese «– Jeg er ikke redd for noe lenger»

Bok-film-bok

Det er åtte år siden Få meg på, for faen ble utgitt, konstaterer Olaug Nilssen etter å ha lest den famøse scenen om vasken under årets Kulturnatt. Og minner oss på at filmen som senere ble bygd på boka er av en langt mer uskyldig karakter (flaks ingen sendte boka til pastoren i Tuscaloosa, egentlig). Olaug: Mitt bilde av Alma er nok preget av filmens. Dermed går vi glipp av et vesentlig element ved karakteren, for det kan vi vel si om Helene Bergsholms rolleprestasjon – rollen som en lite attraktiv ungjente, gjør hun kanskje ikke så overbevisende. Fint da at forfatteren trår til og leser for oss, til tross for bokas etter hvert anselige alder (hvem leser høyt fra bøker som er eldre enn tre måneder lenger?). I disse tider, hvor romaner filmatiseres i stor stil, hvilke andre bøker burde plukkes frem fra hylla for å rette opp mer eller mindre kompromitterende grep fra en overivrig regissør? Deler av BT-redaksjonen ynket seg i kinosetet da Jarle Klepp på lerret plutselig bestemte seg for å gi Yngve en mikskassett (så romantisk!) i stedet for den opprinnelige «365 Fri»-lp’en. Og videre: Ideen om å bytte ut Kurt Cobain med en eller annen hiphop-dude i filmatiseringen av «Gutter er gutter» gjør oss ennå triste på vegne av deler av menneskeheten. Tenkte du å se en film i kveld? Vi slår heller et søndagsslag for en bokifisering av filmatiseringene. Puss støv av boka, fjern retusjeringen av historien og unn deg i stedet the real thing.

Frå no av: Stillheit

Fugletribunalet er ei bok som etterlét deg vuggande ustøtt i stolen, med eit djupt, lokkande hav rundt deg. Boka held fram med å bølgje i kroppen lenge etter at du har lagt henne frå deg. Det var kanskje ikkje det ein hadde venta frå Agnes Ravatn, at ho skulle gi oss ein dirrande nervøs og klaustrofobisk spenningsroman no. Kanskje er det nettopp det som gjer at boka kjennest som eit viktig tilskot til forfattarskapen hennes. Med den nye romanen stadfester Ravatn sin posisjon som ein av dei solide stemmene blant dagens unge norske forfattarar. Vi har snakka med henne om vegen fram dit – og om den klisjéfylte, men ektefølte draumen om å forlate alt.

– Gratulerer med ny bok og så langt glitrande omtalar. Boka er allereie selt til Tyskland, står det i presseskrivet frå Samlaget. Er du klar for å erobre verda?
– 
First we take Radøy Mållag, then we take Berlin. Seks år med heroiske opptredenar i ørsmå forum har endeleg begynt å kaste av seg.

Fortsett å lese «Frå no av: Stillheit»