Om å finne seg selv i villmarka

unnamedNylig debuterte David Breida med romanen Det transparente i farverne og ordene vi siger med Beijing Trondheim. Denne villmarksboka forteller historien om en kunstner som søker ut i naturen, men som ikke helt klarer å finne den indre roen – stillheten rundt ham kolliderer mot stormene inne i han. Vi har tatt en prat med han om romanen.

Romanen utspilles i et dagbok-format, hva var grunnen til det?

For to somre siden, på Færøyene, leste jeg Ludwig Wittgensteins Den ukjente dagboken og følte at jeg fikk et godt og inngående kjennskap til mennesket Wittgenstein. Jeg følte at han betrodde seg til meg som man gjør med nære venner. Boken inspirerte meg til å bruke dagboksformatet som en ramme for en fortelling, hvor jeg med korte tekster kunne gjengi en hel dag eller kanskje nærmere essensen av en dag. Jeg har jobbet med foto i mange år og på en måte kan man si at hver tekst er et bilde, som kan stå for seg selv men som også inngår i en serie.

Hvem er hovedpersonen? Ligger det noe av deg selv i han, eller er han rent fiktiv? Og hva med denne «Y», hvilken rolle har hun i det hele? 

Hovedpersonen er en ung mann, som prøver å få livet til å henge sammen og finne roen, til tross for en konstant indre uro. Han søker freden i skogen, vinden og været, og særlig i kjærligheten. Han forsøker å speile seg i alt omkring seg og har naturen som sin religion. Hovedpersonen har vanskelig for å følge med i nåtidens hurtige hverdag, og forsøker å finne seg selv ved å oppholde seg i skogen, langt vekk fra storbyens stress og larm. Der er mange likheter mellom meg og hovedpersonen – diagnosen paranoid-schizofren er en ting som forfølger oss begge. Jeg vil også si, at trangen til at komme vekk fra den travle hverdag er et likhetspunkt.

«Y» er det faste holdepunkt. Hun er beviset for at det finnes en virkelighet, at alt ikke er en vrangforestilling. «Y» er den kjærlige hånd på kinnet og den rolige stemme i øret, hun er trøsten og oppmuntringen. Når angsten og tvilen er verst, så er «Y» den sikre havn. Samtidig er hun i den grad tilstede på gode og glade dager, på dager hvor livet er deilig og berikende og man gleder seg over å kunne dele det med noen.

Hva ligger i tittelen, «Det transparente i farverne og ordene vi siger»? 

David Breida: Eiði-selvportræt 2015

David Breida: Eiði-selvportræt 2015

Mens jeg skrev boken var jeg elev på Kunstakademiet i Trondheim, og der hørte jeg ofte instituttlederen bruke ordet «transparens». Det gikk opp for meg at ordet dekket over det motsatte –  det lukkede og ikke transparente. Jeg fikk en følelse av at det er sånn det foregår i store deler av det skandinaviske samfunn, at vi stoler blindt på autoriteter og ikke stiller spørsmål. Vi tror på at vårt samfunn er så velfungerende og at det ikke finnes eksempelvis korrupsjon. Vi kaller det kammerateri i stedet, det lyder mer uskyldig. Jeg ønsket derfor å være transparent i min fortelling og tenkte at jeg like så godt kunne være det fra første linje. «Farverne» og «ordene» dekker over to ting som jeg arbeidet mye med i den perioden, nemlig maleri og tekst. Jeg ønsket samtidig å ha en poetisk tittel, der forteller noe om samværet mellom mennesker og det som omgir oss som mennesker.

Hva fikk deg til å velge villmarka som sted for handlingen?

Da jeg startet prosjektet, var den opprinnelige ideen å gå Norge på langs, og at reisen i seg selv skulle drive handlingen fremover. Av forskjellige årsaker ble det ikke sånn, og jeg endte i stedet i en hytte i skogen, midt i Sverige. Men grunnlaget var det samme, jeg ville oppsøke naturen for å få fred, for å stikke av fra samfunnet. Jeg har alltid vært opptatt av naturen, og føler alltid at jeg møter en ærlighet i naturen, som er vanskelig å finne andre steder. Samtidig er naturen, for meg, et hellig sted. Hver dag kan skifte uten forvarsel, på samme måte som det gjør i hovedpersonens indre landskap. På den måte kan man bruke noe yre til å fortelle om noe indre, og den andre veien rundt selvfølgelig. Det gjør at man kan skape en fortelling, hvor det er vanskelig å vite om vi befinner oss inne i hodet på en person eller om det er landskapet rundt som blir beskrevet.

Man får inntrykk av at det veksler mellom storm og stillhet både utenfor og i hovedpersonen – man finner for eksempel setningene «Jeg lever i to verdener, der konstant arbejder mod hinanden» og «Skoven er stille og larmende på en og samme tid». Tror du det kreative mennesket er avhengig av denne diskrepansen for å skape?

Kontraster er jo alltid tydelige i deres språk, og min hverdag er ofte kjennetegnet av kontrastfylte opplevelser. Om mennesket er avhengig av disse tydelige forskjeller for å skape vet jeg ikke, men det er en ting som jeg ikke kan komme utenom. Grunnet min sykdom, så svinger jeg voldsomt mellom godt og dårlig, virkelig og uvirkelig, det gjør det veldig vanskelig for meg å forutsi hverdagen. Her i ligger det noe spennende og utfordrende, som jeg forsøker å kanalisere over i noe kreativt. Noen ganger lykkes det og andre ganger lykkes det ikke.

Kan du fortelle litt om Brøset Violence Checklist, og rollen den spiller i romanen?

Brøset Violence Checklist (BVC) er et observasjonsskjema som min kjæreste Johanna gjorde meg oppmerksom på. Hun har selv erfaring som miljøarbejder på Oslo akuttpsykiatriske avdeling og fortalte meg, at alle pasienter daglig blir målt etter BVC-skalaen. Det er selvfølgelig et tiltak som skal sikre både pasienter og ansatte ved denne type avdelinger. Jeg har selv vært innlagt på en psykiatrisk avdeling, dog i Danmark, hvor jeg ikke tror at de bruker dette skjemaet. Men så finnes det så mange andre observasjoner som blir skjemalagt. Jeg forøvrig selv arbeidet innenfor rusomsorgen i både Oslo og København, og her har jeg vært med på å føre en slags logg over brukerne. Jeg har alltid hatt det ambivalent med denne type «overvåkning», for hvem er jeg til å vurdere et annet menneske, og det i tillegg et menneske som jeg ikke nødvendigvis vet særlig mye om. Derfor var jeg også interessert i å se, hvordan det ville fremstå, hvis jeg målte meg selv. Jeg var interessert i å se, hvor ofte jeg ville score en sum, som antyder moderat eller høy risiko for vold, i følge BVC-skalaen. Bruken av BVC i boken skal ses som en kommentar til hvordan vi i samfunnet gjør bruk av poeng som en indikator for hvor dyktige vi er eller ikke er. Eller som i dette tilfellet – hvor farlige vi er.