Kjærlighet i tommelens tidsalder

_NRK1444MEDIUM

Foto: Henrik Beck Kæmpe

Vi befinner oss i en tid som synes å gjennomgå radikale forandringer fra dag til dag, og en av endringene er hvor og hvordan vi velger å uttrykke oss. Alexander Fallo er en av de som gjør stor suksess på Instagram, der han publiserer opp til flere dikt daglig for godt over 5000 følgere. Tekstene er korte og fragmenterte, øyeblikksbilder som skildrer en følelse. Vi har tatt en prat med Alexander om å skrive fort, om å dyrke tapet av kjærlighet og om å uttrykke seg i den tiden vi lever i.


1208468_1797331660499388_627116170_n
– Jeg må nesten ta det fra begynnelsen her, hvis det er ok? Det er snart ti år siden jeg gikk på Forfatterstudiet ved UiT, og har skrevet jevnt og trutt siden det. Men jeg har aldri klart å fullføre et manus. I løpet av de årene har jeg vært i kontakt med flere forlag, men det har aldri blitt noe av. «Disse kortprosagreiene her er veldig bra altså, men kan du ikke gjøre dette om til en roman». NEI DET KLARER JEG IKKE. Internett har jo vært en plattform for tekst i 16 år nå, og jeg er et barn av min tid, oppvokst med keystyles og krangling på #hiphop.no på mIRC, der det begynte liksom. Så kom Instagram for typ fem år siden som et friskt pust. Slet litt med motivasjonen, skrivingen gikk litt trått, så bare la jeg ut litt tekst jeg skrev på mellom alle bildene, folk likte det, jeg fortsatte med det, så ballet det på seg.

Da jeg i fjor sommer fikk en ADHD-diagnose (som 30-åring) falt en del biter på plass. Hvorfor jeg alltid har skrevet så kort, hvorfor jeg ikke har fullført noe, hvorfor jeg trenger instant gratification hele tiden i alle aspekter av livet. Men ADHD har lært meg å skrive bra jævlig fort. Alt jeg skriver er skrevet fort. Instagram passet bra.

Hvordan er det å være poet i en tid der alt beveger seg så raskt, og der sosiale medier har såpass mye makt? 

12912552_1574804252847401_2138810303_n– På mange måter er jo Internett og tiden vi lever i det motsatte av det vi har lært at poesi skal være. Det jeg gjør på Instagram er jo det motsatte av det redaktører har lært på Blindern at det skal være. Kanskje.

Jeg føler ikke at sosiale medier har makt over meg, jeg føler at vi bruker hverandre, jeg. Sosiale medier er jo ganske fantastisk og ganske jævlig, og mine små dikt kan treffe folk hvor som helst liksom. Sikkert finere å bli truffet av det, og ikke et sponset innlegg om en restylane-klinikk. Når jeg får en melding fra Abdi på 15 år fra Holmlia, som skriver at han blir inspirert av diktene mine, at han bruker de på tentamen (men oppgir meg som kilde seff og serr), så er det mye kulere enn at for eksempel «Sett inn kredibel tidsskriftredaktør» skulle trukket meg fram. I all beskjedenhet er kanskje jeg for Abdi, det Ambjørnsen var for meg.

Jeg forstår egentlig ikke at det som er poesi på Twitter og Instagram ikke kan leve side med poesi som er langsom og «komplisert». På Instagram kan jeg skrive om det som skjer her og nå. Det kan jeg ikke hvis jeg skal jobbe med en diktsamling som skal være ferdig da og da for å rekke språkvask og trykk og markedsplan før bokhøsten. Da blir det noe annet.

Selv leser jeg ikke mye litteratur på nettet, jeg er ikke inspirert av litteratur fra nettet og det var ikke der jeg fant litteratur. Jeg bruker nettet. Det er naturlig for meg, helt fra mIRC som jeg nevnte, til å sende inn tekster til Trafo.no som sekstenåring. Internett er samtidig helt jævlig for en skrivende, Jonathan Franzen brukte vel lim ellerno har jeg lest, på inngangen til maskina. Når jeg skal jobbe konsentrert og grundig, må også jeg det. Stikke på hytta. Slå av telefon. 12502022_670528209754376_1715595387_n

 Hva tror du er de største forskjellene mellom poesi på sosiale medier og den mer tradisjonelle på trykk?
– For meg er jo det jeg publiserer på Instagram noe umiddelbart. Et lynnedslag. Kort. Noen ganger treffer jeg en høyspentmast, andre ganger ikke.

Faren er jo at det til tider kan ligne på dårlige aforismer, reklametekst eller sånn «quote of the day» fra en interiørblogg. Noen ganger tipper det over. Det er jeg lei meg for.

Jeg ser jo at det dukker opp diktkontoer i hytt og gevær. Det er fint, det er litt det samme som at mange av mammas venninner skriver dikt, og sender til venner hver fredag. Det er kanskje ikke gode dikt, men de skriver, uttrykker noe, og det er jo fint, er det ikke? Når det er sagt er det å skrive det jeg skal gjøre. Dette er ikke et fritidssyssel jeg oppdaget i fjor, men jeg tar ikke meg selv så høytidelig. Det er litt lite tull og lek i litteraturen, synes jeg. Jeg liker alvor også, men for meg er det viktig at det er gøy oppe i alt det jævlige. Jeg har egentlig bare lyst til å stå på et bord og rope ut at jeg er den norske litteraturens Gucci Mane og DETTE er mine mixtapes! Dette er uferdige låter jeg legger ut på nett. Det er en kvalitet i det uferdige jeg tror forlag ikke alltid ser eller skjønner, tror jeg.

 Er diktene basert på personlige opplevelser? Hva er det som inspirerer deg?
– Jeg-et i diktene mine ligner på jeg-et i Drakes «Hotline Bling». Min karakter kom før «Hotline Bling», men de er brødre i blodet. Det er jo noe patetisk, men samtidig vakkert ved å dyrke tapet av kjærlighet som denne karakteren gjør. Dette har jo folk alltid holdt på med, det er ikke noe nytt. Så diktene jeg legger ut handler jo om kjærlighet. Det handler om vennene mine, om meg og om tiden vi lever i. Sorg, samtid, sex og shjærlighet. Ingen skriver enkeltdikt om kjærligheten lenger liksom, alle hører bare på Sissel Gran-podcast. Dette er kjærlighet i tommelens tidsalder.

Diktene dine er jo litt utenom det man vanligvis tenker på som poesi. Hvorfor tror du det treffer så mange?

12728433_546928262147329_292782548_n– Jeg tror det er fordi: 1. De er ekte. 2. De er korte og umiddelbare. 3. De handler om ting folk kjenner seg igjen i. 4. Humor/selvironi. 5. Jeg vet hva jeg driver med her. 6. De er tilgjengelige for folk og de er ufarlige. Folk flest låner ikke diktsamlinger på biblioteket liksom, selv om de burde det.

Alle «diktene» kommer etter hverandre i en feed. Kanskje alle «diktene» til sammen utgjør et stort dikt, har du tenkt på det? Kanskje kommentarene til følgerne blir en del av diktet? Kanskje tiden på døgnet de blir posta i er en del av diktet? Kanskje bildene i feeden min er en del av diktet?

Inneholder skriveprosessen mye redigering, eller er det spontant det du publiserer?
– Alt jeg legger ut på Instagram kommer jeg på og skriver ned der og da. Maks 10 minutter. Ingen redigering annet enn å se om det er noen skrivefeil. Det er snapshots. Skulle jeg begynt å redigere, flikke og tenke, hadde jeg ikke orket. Dette gjør jeg fordi jeg synes det er gøy.

 Hva tenker du om framtida, vil du holde deg til Internett eller ønsker du å gi ut bok på sikt?

12547571_519659398211455_424461384_n– Jeg sendte inn mitt første manus (på 30 sider) til Gyldendal da jeg var 18 år. Fikk et hyggelig brev tilbake. Svaret på spørsmålet er ja, jeg skal gi ut en fysisk bok på et forlag med en redaktør en vakker dag.

Det er få ting jeg har et bedre forhold til som bøker. Fysiske objekter. I hendene. I hylla. Folk er ofte mer enn én ting liksom. Det ene utelukker faen meg ikke det andre.