Greetings from Madagascar!

Blant voluminøse romaner om krigsseilere og gjenstridige slektsforskningsprosjekt dukker det stadig opp bøker av mer beskjedent omfang, bøker som går under radaren hos de store mediene, men som gjerne byr på desto mer fortettet og tankevekkende innhold. En av høstens små perler er Bjarte Breiteigs reiseberetning fra Île Sainte-Marie utenfor østkysten av Madagaskar. Boken er utgitt i Flamme forlags singelserie og beskrives blant annet som «et uhøytidelig studium i kulturforskjeller» og «en beretning om sårbarheten til en småbarnsfar satt under press». Vi knakk ei kokosnøtt med Bjarte og tok en prat om å reise til sydligere strøk for å begå litterær utroskap.

Fortsett å lese «Greetings from Madagascar!»

De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene

«Du sover / lyset på i det andre rommet / døden på gløtt», heter det i et av diktene til Nils-Øivind Haagensen. Med årets roman, Liten, åpner han nesten helt opp og trer over til den andre siden, hvor søsteren Cecilie befinner seg. Liten er en roman om store tema – om lillebroren som ble storebror og så ble lillebror igjen, og som siden føler seg hensatt til et eller annet udefinert midt i mellom. Romanen Liten kom også til som en slags litterær lillebror, mens vi ennå går rundt og venter på å få vite om Haagensens forrige utgivelse, diktsamlingen God morgen og god natt, vil bli tildelt Nordisk råds litteraturpris. Selv er forfatteren usikker på om det var riktig å skrive den.

Fortsett å lese «De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene»

– Jeg er ikke redd for noe lenger

Denne høsten utgir ålesundspoeten Linda Klakken sin første diktsamling Mamma, kone, slave på Flamme forlag. Diktene kretser rundt livet på Torshov i en liten familie bestående av én datter og to mødre. Det er dikt om stille pust, om kruseduller, om pannekaker med blåbærsyltetøy og om å sove og våkne; om rygger og skuldre, hengebryst og jentetruser, om slavedrift på beste vestkant. Men først og fremst, tør vi påstå, om kjærlighet. Gjennom hele samlingen strømmer det en varme som argumenterer sterkt og åpenhjertelig for medmenneskelighet på tvers av de klassemessige og fordomsfunderte skillelinjene som ennå finnes der ute. For et menneske er et menneske, skriver Linda. Og venter på en kjærlighet «som er større / enn politikk og religion». Gjør vi ikke alle?

Vi har snakket med Linda om dikt, om skriving, om langsomt å sirkle inn seg selv. Om litteraturens plass blant de viktige bestanddelene i livet. Om å komme til det punktet hvor man innser at man ikke lenger har tid til å sitte og vente.

Fortsett å lese «– Jeg er ikke redd for noe lenger»

Frå no av: Stillheit

Fugletribunalet er ei bok som etterlét deg vuggande ustøtt i stolen, med eit djupt, lokkande hav rundt deg. Boka held fram med å bølgje i kroppen lenge etter at du har lagt henne frå deg. Det var kanskje ikkje det ein hadde venta frå Agnes Ravatn, at ho skulle gi oss ein dirrande nervøs og klaustrofobisk spenningsroman no. Kanskje er det nettopp det som gjer at boka kjennest som eit viktig tilskot til forfattarskapen hennes. Med den nye romanen stadfester Ravatn sin posisjon som ein av dei solide stemmene blant dagens unge norske forfattarar. Vi har snakka med henne om vegen fram dit – og om den klisjéfylte, men ektefølte draumen om å forlate alt.

– Gratulerer med ny bok og så langt glitrande omtalar. Boka er allereie selt til Tyskland, står det i presseskrivet frå Samlaget. Er du klar for å erobre verda?
– 
First we take Radøy Mållag, then we take Berlin. Seks år med heroiske opptredenar i ørsmå forum har endeleg begynt å kaste av seg.

Fortsett å lese «Frå no av: Stillheit»

– Gjeterfunksjonen er sentral

Nate Klug er amerikansk poet og nybakt prest. I fjor ga han ut en knakende god liten bok som het Consent. Gjendiktninger fra den utgivelsen ble gjort av Steinar Obstad i siste nummer av tidsskriftet Bokvennen. Nå har Klug kommet med en ny utgivelse. Beijing Trondheim spurte kort om de praktiske ting rundt denne boka.

– Hvordan går det med nyboka?
– Den nye boka kommer ut denne uka på The Song Cave. Den heter Rude Woods, det er gjendiktninger fra Vergils Hyrdedikt.

– Hva med jobben? Kan denne boka relateres til arbeidet ditt på noen måte?
– Jeg er ferdig med studiene på Yale Divinity School og nå jobber jeg som protestantisk prest i Grinnell i Iowa. Boka har ikke noen direkte kobling til studiene mine, men det er en interessant kobling i dobbeltbetydningen av ordet «pastorale» – det er jo et mangetydig ord i engelskspråklig poesi. I kirken kan pastoral referere til et embete, som i «pastor». I poesi, kunst, osv., er «pastoral» en sjanger som behandler natur, landskap, beite, ensomhet. Gjeterfunksjonen er sentral i begge tradisjonene!

Fortsett å lese «– Gjeterfunksjonen er sentral»

RE: Spørsmål til ny nettside

Vi mottok nyleg denne vesle boka, der eit utval av Ragnar Hovland sine e-postar til kollegaene i Samlaget i tidsrommet 2000-2009 er samla. Med stor glede las vi gamle nyheiter frå Luster, soga om dei to finansrådgivarane frå Fokus Bank og utvikla mykje empati for den melankolske fråværsassistenten. Vi merka oss dessutan den store testen av norske byar, der Trondheim ikkje uventa knuste Sandefjord på dei fleste område, inkludert kategorien «katedralar» (hah!). Hovlands E-post i utval er ei av bokhaustens små perler. Vi sendte han sjølvsagt ein e-post.

– Med denne samlinga skriv du deg inn i ein slags litterær tradisjon, der den rutineprega kvardagen fører til ei kreativ oppblomstring, eg tenker m.a. på korleis fleire av tekstane til Pessoa i «Uroens bok» spring ut av det grå kontorlandskapet. Kva er det med arbeidsplassen som løyser ut ei slik skrivetrang?
– Her kan eg nok berre svare for min eigen arbeidsplass. Arbeidet der var til dels interessant, men også kjedeleg og rutineprega. Og med til dels interessante og morosame kollegar. Og eg innsåg at eg her hadde eit potensielt publikum på rundt 50 menneske. Noko ein jo elles aldri kan vite når ein skriv. Og det var mange underlege bøker i hyllene og eit vindauge mot verda der ute. Alt i alt svært inspirerande forhold for e-postmonologar.

Fortsett å lese «RE: Spørsmål til ny nettside»

– Mulighetene er mange

Kristofer B. Grønskag ble nylig presentert som en av de nye husdramatikerne ved Dramatikkens Hus og deltar for øyeblikket med et stykke på Dramatikkfestivalen. Vi slo av en prat.

– Gratulerer med stillingen som husdramatiker! Kan du fortelle litt om hva dette vervet innebærer?
– Tusen takk! Dette vil si at jeg er én av 16 dramatikere som blir knyttet til Dramatikkens hus de neste to årene. Akkurat hvilket innhold dette programmet vil bli fylt med, er nok noe som defineres etterhvert som prosjektet utvikler seg. Men rent konkret inneholder programmet økonomisk støtte i to år, muligheter til å bli en del av programmet til Dramatikkens hus, og dessuten det å kunne benytte seg av den gode kompetansen som finnes ved, og rundt, huset. Man kan se for seg at mulig bruk av huset er prøveperioder i øvingssalen, mulighet til å tilknytte seg dramaturger, skuespillere og instruktører, lesninger og visninger. Mulighetene er mange. Dessuten vil man kunne benytte seg av det store mangfoldet i kunnskap og kunstsyn som finnes blant de 16 i dramatikersammensetningen.

Fortsett å lese «– Mulighetene er mange»

Fra arkivet: JEGBORHER presenterer (proudly): Kjersti Rorgemoen

rorgemoen_kjersti_largeBokhausten – ein kan vel ikkje akkurat seie at den nærmar seg. Men den finst der like fullt, eit par blad lenger fram på kalenderen. Og inne i dei tilsynelatande fredfulle forlagshusa pågår det akkurat no ein hektisk sluttspurt for å få alle haustmanusa ferdig klipt og vaska før dei skal sendast vidare til produksjon. Kjersti Rorgemoen (f. 1982 i Øyfjell i Vinje) er ei av dei som i desse dagar legg siste hand på debutboka si, «Purkene snudde seg», som kjem ut på Kolon til hausten. Kjersti har tidligare skrive reisebrev for Dag og Tid, og var dessutan ei av jentene bak «Ikke til hjemlån» som kom ut på Samlaget i fjor (og som kan anbefalast, på eit vis). No er ho klar med si eiga novellesamling, og eg, tabloid som eg er, utropar ho allereie til haustens beste debutant. Kom, la oss gå og helse på henne.

Fortsett å lese «Fra arkivet: JEGBORHER presenterer (proudly): Kjersti Rorgemoen»