En samtale om pønk og anstendighet

Like før jul publiserte Forlaget Beijing Trondheim Steve Leirviks andre bok, Par som drikker. På flere måter må dette kunne sies å være et comeback. Det er ti år siden Leirviks debut på Forlaget Oktober, og boka representerer også noe nytt i forfatterskapet. Leirvik valgte selv å gå veien om et miniforlag for å publisere novellene sine, et bevisst valg som illustrerer et merkbart skifte i norsk bokbransje, og som kanskje også sier noe om forfatterrollen i vår tid. «Litteraturen er langsom» har vi hørt, men med dette menes ikke nødvendigvis selve skriveprosessen, unnfangelsen av teksten. Det som tar tid er den skriftlige, så vel som emosjonelle, bearbeidelsen. En forfatter må føle seg klar til å presentere noe for verden. Det er ikke alltid at dette gjøre best mulig gjennom et stort forlag.

Da boka skulle slippes på Antikvariatet i Trondheim, inviterte forlaget psykolog og romanforfatter Peter F. Strassegger til å samtale med Leirvik om prosessen og om tekstene. Intervjuet som følger er en redigert transkripsjon av denne samtalen. 

Amselsang

Tidligere i vinter utkom Livet i luftene, et fascinerende, flettverksaktig arbeid signert Arild Vange. Boka bærer den noe uvante sjangerbetegnelsen «fortelling. sang», og de som synger, og forteller, er fugler som på et eller annet vis har tatt opp i seg historiene til avdøde forfattere. Vange har, som Paul McCartney, valgt seg en svarttrost – blackbird – som forsanger. Gjennom denne, og andre fugler den flyr i kontakt med på sin ferd, får vi på originalt vis gjennoppleve biografien til rekke forfattere som levde i Tyskland på 1700-tallet. Hvem visste at det var slik historien skulle kvitres videre, posthumt, i luftige svev gjennom tiden? Vi har snakket litt med Arild om denne oppsiktsvekkende ideen, som har resultert i en av vinterens fineste bøker.

– Boka bygger på ideen om en slags sjelevandring eller reinkarnasjon, der mennesker etter sin død manifesterer seg i fugler. Du skriver fint om dette, om det du kaller «fatteevna», som er det som opptas i fuglen når mennesket dør, kanskje via fuglesangen: «Kropper er skillevegger. Når skillevegger går i oppløsning, blir de ubevegelige delene ubrukelige, mens fatteevna lufter seg til ho finner hvile eller sted i en disponert fugl.» Kan du forklare litt mer om hvordan denne ideen oppsto? Hvorfor ble akkurat fuglene de dødes talerør?

Nachossamtalen – Brødet og Eselet

Brødet og Eselet – alias Gunnar Wærness og Henrik Skotte – er ute med sin første langspiller, Del likt. Dermed har et mangslungent prosjekt også manifestert seg i form av en påkostet utgivelse på et veletablert forlag. Med på kjøpet følger dessuten seksten sanger som kan lyttes til i alle strømmetjenester, og duen står stadig på farten med kofferten full av instrumenter og rare kostymer for å holde showet sitt gående på litterære scener rundt omkring. Brødet og Eselet er unike i norsk sammenheng, og et mye brukt ord for å beskrive dem i ymse festivalprogrammer, er nettopp … ubeskrivelige. Hvor kommer de fra? Hva vil de oss? Vi tok en prat med Gunnar og Henrik over en sølete tallerken nachos og noen øl, en mørk og iskald vinterkveld somewhere i Trondheim.

BT: Damon Albarn i Blur har sagt at alle rockestjerner før eller senere blir til tegneseriefigurer. Han startet Gorillaz for å komme det i forkjøpet. Denne karaktergreia finner vi jo igjen hos dere også?
B&E: Det er utrolig mye rollespill i populærkulturen. Rundt hvem som er rockeartister, og hvordan folk dramatiserer forholdet mellom, for eksempel, Mick Jagger og Keith Richards. De utallige mytene og fan-mytologiene … her er det mye mat! Hvor teatralsk er ikke rock, egentlig? Enten de har på seg dongeribukse eller kjører full maske som Kiss – at folk går med på det er egentlig helt utrolig! Puddelheavyen ble jo sett på som maskulin og tøff. Menn i tights …

– Uansett hvor forelska du er, kan du fortsatt få diaré

Nora Eide debuterte tidligere i år med Familien din – en samling tekster som sorterer under et utvidet novellebegrep; enkelte av tekstene ville like gjerne kunne kalles kortprosa, i den lakoniske og skarpsynte tradisjonen etter Lydia Davis eller Gunnhild Øyehaug. Det er med andre ord en egenartet og uforutsigbar utgivelse, der familierelasjoner, eller fraværet av slike, kan gi uventede utslag – en far nekter å vedkjenne seg datteren i butikken, en kvinne leier en skuespiller til å spille broren i et bursdagsselskap. I en tid hvor familien for alvor har festet grepet om samtidslitteraturen og gjort den til gjenstand for strid blant sensasjonshungrige litteraturkritikere, gjør Nora Eide en smart perspektivforskyvning: Det heter ikke familien min, men familien din. Dermed skulle man ha gardert seg mot oppfølgende utgivelser fra forulempede søsken. Men hvem sin familie er det da hun skriver om? Vår alles? Og hva er egentlig en familie i disse dager, uansett?

En form for transitt

Foto: Finn Ståle Felberg

Denne våren har budt på noe så usedvanlig som en diktdebutant fra Klett – en ung mann som ikke bare fremstår uhørt moden for alderen, men som dessuten har klart kunststykket å komme seg inn på den prestisjefylte Forfatterskolen i København, til tross for at han skriver på kav trøndersk! Vi er imponerte. Og litt nysgjerrige. For hvordan kan det egentlig ha seg at denne karen kommer med en diktsamling med så mange dybder og lag, så mange åpninger og utsyn, så tunge spor av erfaring og visdom, når vi sverger på at det bare var i forrige uke han diltet rundt som frivillig på Æ Å og stakk til oss russekortet sitt? (henger ennå på korktavla, med sitatet fra Phil Dunphy.) Ting har gått fort for Bendik Sandnes Vada, og i et forsøk på å henge med i svingene har vi stilt ham noen spørsmål om diktsamlingen – Vak – om skrivingen og tenkingen, om skogen og København.

–Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet

Foto: Rolf M. Aagaard
Foto: Rolf M. Aagaard

Det hører dessverre til sjeldenhetene at Tarjei Vesaas’ debutantpris går til en poet, men i 2006 gikk prisen svært fortjent til Thomas Marco Blatt for diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en bok som stadig trafikkerer ut og inn av bokhyllen, ti år etter. I høst er han ute med sin første roman, den medrivende og svært velskrevne Varsjøen, hvor en kort telefonbeskjed fra en barndomsvenn med ett gjør fortiden høyst nærværende for hovedpersonen Morten Bodrum igjen. For hva var det egentlig som skjedde da storebroren hans døde over tjue år tidligere? Og hvor mye forandrer sannheten i så fall, alle disse årene etter? Vi tok en prat med forfatteren om den nye boken, om poesi og prosa, og en gammel spøk fra Litterär Gestaltning.

– Det er ikke plass til virkeligheten på internett

port.Vi kobler oss til internett for å finne ut hvilket vær det kommer til å være i morgen, henvender oss til Google for alle spørsmål vi måtte ha, forteller Facebook hvordan vi har det, taster inn symptomene våre og venter på en diagnose. Akkurat dette er utgangspunktet for den nye diktsamlingen til Marit Bolsø BrodersenDobbel V, der det oppstår en slags samtale mellom ulike søk, det lyriske jeg-et og svarene som dukker opp. 

Novellefamling

Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Ane Nydal er kjent for mange som litteraturkritiker i Morgenbladet og initiativtaker for den dessverre nedlagte Fjøsfestivalen. Nå er hun ute med sin første bok, novellesamlingen «Famlere». Vi har snakket med henne om den, og om hvordan det er for en litteraturkritiker selv å skulle motta kritikk for et litterært verk.

– I det første nummeret av tidsskriftet vårt publiserte vi et dikt av deg – og de som har vanket i litterære kretser en stund har kunnet høre deg lese dikt ved flere andre anledninger. Nå debuterer du med en novellesamling, kanskje til noens overraskelse. Kan du fortelle litt om hvordan dette har seg?
– Høsten 2014 satte jeg av tid og penger til å ferdigstille ett av to diktmanus som begge hadde vært innom konsulenter på CappelenDamm. Samtidig gikk fristen ut for Gyldendals og Vinduets novellekonkurranse. Det fikk meg til å hente fram og redigere en novelle jeg skrev på Skrivekunstakademiet fire år tidligere, «Presidenten etter Kennedy», som er å lese i boka. Som kjent ble konkurransen avblåst da ingen av de 400 bidragene ifølge juryen «hadde den originalitet, kvalitet eller grad av ferdigstillelse som skulle til for å kåres som vinner». Uansett – de påfølgende månedene var det prosa som raste ut av meg. I en eksplosiv og kjempemorsom fase skrev jeg nye noveller, redigerte gamle, fant fragmenter og dikt og skrev videre på dem – som novellen «Veve», der det lyriske språket har spor av at det opprinnelig var et dikt.

Fotballens forklaringer

65587908_mmftbbalotelligoalvmanutdDet er bare dager til den norske fotballsesongen sparkes i gang igjen etter en lang vinter. Og selv om landslaget vårt som vanlig holder seg hjemme under store mesterskap, avholdes det EM i Frankrike senere i sommer. Det er i et Europa som knaker mer i sammenføyningene enn på lenge, og kanskje påvirker det måten vi som tilskuere forholder oss til kampene og spillerne på? For fotball er også historie, geografi og politikk, og slagene som utspiller seg på matta speiler også den virkeligheten vi lever i, med sine mange konflikter og utfordringer. Peder Samdal debuterte i høst som forfatter med boken Mario Balotelli forklarer Europa, en bok som utnytter nettopp dette. Resultatet har blitt en innsiktsfull og spennende fortelling om den tiden vi lever i. Vi har snakket litt med Peder om boka, og et par andre fotballrelaterte ting.

– I pluss til sist

Ein av favorittforfattarane våre, Kjersti Rorgemoen, er endeleg ute med si andre bok. For debutboka, «Purkene snudde seg», hausta ho ei lang rekkje godord, og dette er no i ferd med å gjenta seg for den nye, «Håpet og festen». Årets bok handlar, slik det er formulert bak på omslaget, om «ein ubestemt skapning», nærare bestemt ei ung kvinne som arbeider på Fretex si makuleringsteneste i Bergen. Mange har fryda seg over utgangspunktet for nettopp dette arbeidet: «den ubrukelege utdanninga frå humaniora». Det er tydeleg at Kjersti rører ved noko akkurat her… Vi har lese boka og latt oss imponere av den særeigne blandinga av sjølvanalyse, skarpe observasjonar og pussige tankesprang som inngår i hovudpersonens «kvernande einetale», og som formidlast gjennom Rorgemoens imponerande finstilte språk. Kva tenkjer ho sjølv om den nye boka? Og er humaniora eigentleg i krise?

Publisert
Kategorisert som Intervju