–Den lidt nørdede interesse er den samme

Amalie-Smith_presse_David_Stjernholm1Idet jeg er i ferd med å hevde, ikke uten en viss klang av beundring i røsten, at Amalie Smith denne uken utgir sin femte bok, korrigerer hun meg taktfullt: faktisk min sjette, hvis man tæller samarbejdsbogen Kollektive læseformer med Ida Marie Hede med. Og det gjør vi så klart, og ikke uten en anelse enda romligere klang av beundring. Akk, hun har ei rundet 30 og allerede står vi overfor et forfatterskap som bugner av bøker. I tillegg står hun bak et utall andre kunstprosjekter. Hvordan er det mulig, egentlig? Og hvordan stiller den nye romanen «Marble» seg inn i et allerede omfattende kunstnerskap? Vi tok en prat med Amalie, akkurat idet hun er i ferd med å etterlyse et telt eller en presenning på Facebook, til fredagens lansering i København, i tilfelle regn.

Et klart amerikansk trekk

IMG_5607Den borgerlige regjeringens statsbudsjett ble lagt frem i forrige uke, og inn tikket samtidig svar fra Maria Børja – på noen spørsmål vi sendte henne etter å ha lest romanen Ny by i fjor høst. Timingen kunne ikke vært bedre! Romanen, som delvis ble til på hytta på Skatval, kan Maria fortelle, handler om norske Lisas tilværelse som student, og senere ansatt ved det norske konsulatet i New York. Begrepet «norsk» er et sentralt element gjennom hele boka, og måten Børja undersøker det på i lys av New Yorks mangfold av nasjonaliteter gjør at romanen fremstår minst like aktuell i dag. Hvor er vi egentlig på vei? Vi har snakket med Maria om å være norsk i USA og om amerikanske trekk ved den norske politikken.

Gatekamper, kunstfilm, land art og oppvekst

Rachel Kushner
The Flame Throwers
Scribner, 2013

91egt8cOhpL._SL1500_I amerikansk media har Rachel Kunshers siste bok vært en snakkis det siste året. Folk som kollega Jonathan Franzen og James Wood i The New Yorker har dosert superlativer. Det eneste de fleste ser ut til å reagere på er at romanen muligens er for lang. Noe jeg på sett og vis kan være enig i, selv om det ikke bryter flyten og stilen.

Dette med den «store amerikanske romanen» tas opp i amerikansk presse hver bidige gang noen skriver en bok på over to hundre sider som inneholder en form for historisk og samfunnsmessig perspektiv. Denne formen for kulturdiskurs er typisk amerikansk, og grunner nok sikker som mye annet i håpet om at et kunstverk skal komme og sette alt i perspektiv. Men en slik messias av en roman har ennå ikke manifestert seg. Med dette i bakhodet vil jeg hevde at om man kanskje forholder seg litt mer avslappet til begrepet om en second coming av Mark Twain, vil man lese The Flame Throwers med et blikk fylt av ærefrykt og avmålt lykke.

Publisert
Kategorisert som Bøker

De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene

«Du sover / lyset på i det andre rommet / døden på gløtt», heter det i et av diktene til Nils-Øivind Haagensen. Med årets roman, Liten, åpner han nesten helt opp og trer over til den andre siden, hvor søsteren Cecilie befinner seg. Liten er en roman om store tema – om lillebroren som ble storebror og så ble lillebror igjen, og som siden føler seg hensatt til et eller annet udefinert midt i mellom. Romanen Liten kom også til som en slags litterær lillebror, mens vi ennå går rundt og venter på å få vite om Haagensens forrige utgivelse, diktsamlingen God morgen og god natt, vil bli tildelt Nordisk råds litteraturpris. Selv er forfatteren usikker på om det var riktig å skrive den.

Bok-film-bok

Det er åtte år siden Få meg på, for faen ble utgitt, konstaterer Olaug Nilssen etter å ha lest den famøse scenen om vasken under årets Kulturnatt. Og minner oss på at filmen som senere ble bygd på boka er av en langt mer uskyldig karakter (flaks ingen sendte boka til pastoren i Tuscaloosa, egentlig). Olaug: Mitt bilde av Alma er nok preget av filmens. Dermed går vi glipp av et vesentlig element ved karakteren, for det kan vi vel si om Helene Bergsholms rolleprestasjon – rollen som en lite attraktiv ungjente, gjør hun kanskje ikke så overbevisende. Fint da at forfatteren trår til og leser for oss, til tross for bokas etter hvert anselige alder (hvem leser høyt fra bøker som er eldre enn tre måneder lenger?). I disse tider, hvor romaner filmatiseres i stor stil, hvilke andre bøker burde plukkes frem fra hylla for å rette opp mer eller mindre kompromitterende grep fra en overivrig regissør? Deler av BT-redaksjonen ynket seg i kinosetet da Jarle Klepp på lerret plutselig bestemte seg for å gi Yngve en mikskassett (så romantisk!) i stedet for den opprinnelige «365 Fri»-lp’en. Og videre: Ideen om å bytte ut Kurt Cobain med en eller annen hiphop-dude i filmatiseringen av «Gutter er gutter» gjør oss ennå triste på vegne av deler av menneskeheten. Tenkte du å se en film i kveld? Vi slår heller et søndagsslag for en bokifisering av filmatiseringene. Puss støv av boka, fjern retusjeringen av historien og unn deg i stedet the real thing.

Publisert
Kategorisert som Bøker, Film

RE: Spørsmål til ny nettside

Vi mottok nyleg denne vesle boka, der eit utval av Ragnar Hovland sine e-postar til kollegaene i Samlaget i tidsrommet 2000-2009 er samla. Med stor glede las vi gamle nyheiter frå Luster, soga om dei to finansrådgivarane frå Fokus Bank og utvikla mykje empati for den melankolske fråværsassistenten. Vi merka oss dessutan den store testen av norske byar, der Trondheim ikkje uventa knuste Sandefjord på dei fleste område, inkludert kategorien «katedralar» (hah!). Hovlands E-post i utval er ei av bokhaustens små perler. Vi sendte han sjølvsagt ein e-post.

– Med denne samlinga skriv du deg inn i ein slags litterær tradisjon, der den rutineprega kvardagen fører til ei kreativ oppblomstring, eg tenker m.a. på korleis fleire av tekstane til Pessoa i «Uroens bok» spring ut av det grå kontorlandskapet. Kva er det med arbeidsplassen som løyser ut ei slik skrivetrang?
– Her kan eg nok berre svare for min eigen arbeidsplass. Arbeidet der var til dels interessant, men også kjedeleg og rutineprega. Og med til dels interessante og morosame kollegar. Og eg innsåg at eg her hadde eit potensielt publikum på rundt 50 menneske. Noko ein jo elles aldri kan vite når ein skriv. Og det var mange underlege bøker i hyllene og eit vindauge mot verda der ute. Alt i alt svært inspirerande forhold for e-postmonologar.