Svindlands poetiske prosjekt

Av Sofus Greni

Før alt annet, tillat en polemisk anekdote: «Prøv å følge med ved hjelp av sansene mer enn med intellektet. De fleste av forfatterens assosiasjoner og sprang i skildringen forståes bedre av våkne sanser enn av skarpt intellekt».

Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Følgende råd står å lese Carl Hambros oversettelse av Historie av Claude Simon fra 1968. Claude Simon er en av de fremste representantene for den franske nyromanen. Nouveau roman, eller nyromanen, er et utflytende begrep. I grov forenkling kan en si at fokuset i nyromaner ofte er rettet mot å endre de representasjonsformene som preger den realistiske romanen (oppbygning, kausalt plot og karakterer), på bakgrunn av nye oppfatninger av mennesket og virkelighet, og en misnøye over fortellingenes og språkets tilsynelatende naturlighet.

Når Hambro foreslår å lese med sansene fremfor intellektet legger han til grunn for å tenke språket og litteraturen på en litt annen måte. Jeg forstår utsagnet som å en oppfordring til å legge vekk sine rådene forestillinger om litteraturen, og heller imøtegå de betydninger verket kommuniserer med sin fulle menneskelighet. Med andre ord, om man plutselig føler seg forvirret i et poetisk krumspring, vær vaktsom! Om forvirringen beror på at verket bryter med våre vaner, vår logikk, våre betydningsstrukturer i vårt institusjonaliserte språksystem, så ikke avskriv verket – avskriv vanen. Ta forvirringen på alvor. Les setningen med sansenes logikk, ikke logikkens, og la de nye betydningene skylle inn. Om man er heldig vil det i det samme følge en ny erfaring av verden. Når disse erfaringene trer frem, dvel i dem. Ikke sett dem opp mot en større horisont. Ikke skriv inn samtidens politiske trender i verket. Vær fri for intellektets reduserende systematikk. Dette må være vår poetikk i møte med Frederik Svindlands forfatterskap. 

Fortsett å lese «Svindlands poetiske prosjekt»

Nachossamtalen – Brødet og Eselet

Brødet og Eselet – alias Gunnar Wærness og Henrik Skotte – er ute med sin første langspiller, Del likt. Dermed har et mangslungent prosjekt også manifestert seg i form av en påkostet utgivelse på et veletablert forlag. Med på kjøpet følger dessuten seksten sanger som kan lyttes til i alle strømmetjenester, og duen står stadig på farten med kofferten full av instrumenter og rare kostymer for å holde showet sitt gående på litterære scener rundt omkring. Brødet og Eselet er unike i norsk sammenheng, og et mye brukt ord for å beskrive dem i ymse festivalprogrammer, er nettopp … ubeskrivelige. Hvor kommer de fra? Hva vil de oss? Vi tok en prat med Gunnar og Henrik over en sølete tallerken nachos og noen øl, en mørk og iskald vinterkveld somewhere i Trondheim.

BT: Damon Albarn i Blur har sagt at alle rockestjerner før eller senere blir til tegneseriefigurer. Han startet Gorillaz for å komme det i forkjøpet. Denne karaktergreia finner vi jo igjen hos dere også?
B&E: Det er utrolig mye rollespill i populærkulturen. Rundt hvem som er rockeartister, og hvordan folk dramatiserer forholdet mellom, for eksempel, Mick Jagger og Keith Richards. De utallige mytene og fan-mytologiene … her er det mye mat! Hvor teatralsk er ikke rock, egentlig? Enten de har på seg dongeribukse eller kjører full maske som Kiss – at folk går med på det er egentlig helt utrolig! Puddelheavyen ble jo sett på som maskulin og tøff. Menn i tights …

Fortsett å lese «Nachossamtalen – Brødet og Eselet»

–Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet

Foto: Rolf M. Aagaard
Foto: Rolf M. Aagaard

Det hører dessverre til sjeldenhetene at Tarjei Vesaas’ debutantpris går til en poet, men i 2006 gikk prisen svært fortjent til Thomas Marco Blatt for diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en bok som stadig trafikkerer ut og inn av bokhyllen, ti år etter. I høst er han ute med sin første roman, den medrivende og svært velskrevne Varsjøen, hvor en kort telefonbeskjed fra en barndomsvenn med ett gjør fortiden høyst nærværende for hovedpersonen Morten Bodrum igjen. For hva var det egentlig som skjedde da storebroren hans døde over tjue år tidligere? Og hvor mye forandrer sannheten i så fall, alle disse årene etter? Vi tok en prat med forfatteren om den nye boken, om poesi og prosa, og en gammel spøk fra Litterär Gestaltning.

Fortsett å lese «–Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet»

Fotballens forklaringer

65587908_mmftbbalotelligoalvmanutdDet er bare dager til den norske fotballsesongen sparkes i gang igjen etter en lang vinter. Og selv om landslaget vårt som vanlig holder seg hjemme under store mesterskap, avholdes det EM i Frankrike senere i sommer. Det er i et Europa som knaker mer i sammenføyningene enn på lenge, og kanskje påvirker det måten vi som tilskuere forholder oss til kampene og spillerne på? For fotball er også historie, geografi og politikk, og slagene som utspiller seg på matta speiler også den virkeligheten vi lever i, med sine mange konflikter og utfordringer. Peder Samdal debuterte i høst som forfatter med boken Mario Balotelli forklarer Europa, en bok som utnytter nettopp dette. Resultatet har blitt en innsiktsfull og spennende fortelling om den tiden vi lever i. Vi har snakket litt med Peder om boka, og et par andre fotballrelaterte ting.

Fortsett å lese «Fotballens forklaringer»

–Den lidt nørdede interesse er den samme

Amalie-Smith_presse_David_Stjernholm1Idet jeg er i ferd med å hevde, ikke uten en viss klang av beundring i røsten, at Amalie Smith denne uken utgir sin femte bok, korrigerer hun meg taktfullt: faktisk min sjette, hvis man tæller samarbejdsbogen Kollektive læseformer med Ida Marie Hede med. Og det gjør vi så klart, og ikke uten en anelse enda romligere klang av beundring. Akk, hun har ei rundet 30 og allerede står vi overfor et forfatterskap som bugner av bøker. I tillegg står hun bak et utall andre kunstprosjekter. Hvordan er det mulig, egentlig? Og hvordan stiller den nye romanen «Marble» seg inn i et allerede omfattende kunstnerskap? Vi tok en prat med Amalie, akkurat idet hun er i ferd med å etterlyse et telt eller en presenning på Facebook, til fredagens lansering i København, i tilfelle regn.

Fortsett å lese «–Den lidt nørdede interesse er den samme»

Et klart amerikansk trekk

IMG_5607Den borgerlige regjeringens statsbudsjett ble lagt frem i forrige uke, og inn tikket samtidig svar fra Maria Børja – på noen spørsmål vi sendte henne etter å ha lest romanen Ny by i fjor høst. Timingen kunne ikke vært bedre! Romanen, som delvis ble til på hytta på Skatval, kan Maria fortelle, handler om norske Lisas tilværelse som student, og senere ansatt ved det norske konsulatet i New York. Begrepet «norsk» er et sentralt element gjennom hele boka, og måten Børja undersøker det på i lys av New Yorks mangfold av nasjonaliteter gjør at romanen fremstår minst like aktuell i dag. Hvor er vi egentlig på vei? Vi har snakket med Maria om å være norsk i USA og om amerikanske trekk ved den norske politikken.

Fortsett å lese «Et klart amerikansk trekk»

Gatekamper, kunstfilm, land art og oppvekst

Rachel Kushner
The Flame Throwers
Scribner, 2013

91egt8cOhpL._SL1500_I amerikansk media har Rachel Kunshers siste bok vært en snakkis det siste året. Folk som kollega Jonathan Franzen og James Wood i The New Yorker har dosert superlativer. Det eneste de fleste ser ut til å reagere på er at romanen muligens er for lang. Noe jeg på sett og vis kan være enig i, selv om det ikke bryter flyten og stilen.

Dette med den «store amerikanske romanen» tas opp i amerikansk presse hver bidige gang noen skriver en bok på over to hundre sider som inneholder en form for historisk og samfunnsmessig perspektiv. Denne formen for kulturdiskurs er typisk amerikansk, og grunner nok sikker som mye annet i håpet om at et kunstverk skal komme og sette alt i perspektiv. Men en slik messias av en roman har ennå ikke manifestert seg. Med dette i bakhodet vil jeg hevde at om man kanskje forholder seg litt mer avslappet til begrepet om en second coming av Mark Twain, vil man lese The Flame Throwers med et blikk fylt av ærefrykt og avmålt lykke.

Fortsett å lese «Gatekamper, kunstfilm, land art og oppvekst»

De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene

«Du sover / lyset på i det andre rommet / døden på gløtt», heter det i et av diktene til Nils-Øivind Haagensen. Med årets roman, Liten, åpner han nesten helt opp og trer over til den andre siden, hvor søsteren Cecilie befinner seg. Liten er en roman om store tema – om lillebroren som ble storebror og så ble lillebror igjen, og som siden føler seg hensatt til et eller annet udefinert midt i mellom. Romanen Liten kom også til som en slags litterær lillebror, mens vi ennå går rundt og venter på å få vite om Haagensens forrige utgivelse, diktsamlingen God morgen og god natt, vil bli tildelt Nordisk råds litteraturpris. Selv er forfatteren usikker på om det var riktig å skrive den.

Fortsett å lese «De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene»