Amselsang

Tidligere i vinter utkom Livet i luftene, et fascinerende, flettverksaktig arbeid signert Arild Vange. Boka bærer den noe uvante sjangerbetegnelsen «fortelling. sang», og de som synger, og forteller, er fugler som på et eller annet vis har tatt opp i seg historiene til avdøde forfattere. Vange har, som Paul McCartney, valgt seg en svarttrost – blackbird – som forsanger. Gjennom denne, og andre fugler den flyr i kontakt med på sin ferd, får vi på originalt vis gjennoppleve biografien til rekke forfattere som levde i Tyskland på 1700-tallet. Hvem visste at det var slik historien skulle kvitres videre, posthumt, i luftige svev gjennom tiden? Vi har snakket litt med Arild om denne oppsiktsvekkende ideen, som har resultert i en av vinterens fineste bøker.

– Boka bygger på ideen om en slags sjelevandring eller reinkarnasjon, der mennesker etter sin død manifesterer seg i fugler. Du skriver fint om dette, om det du kaller «fatteevna», som er det som opptas i fuglen når mennesket dør, kanskje via fuglesangen: «Kropper er skillevegger. Når skillevegger går i oppløsning, blir de ubevegelige delene ubrukelige, mens fatteevna lufter seg til ho finner hvile eller sted i en disponert fugl.» Kan du forklare litt mer om hvordan denne ideen oppsto? Hvorfor ble akkurat fuglene de dødes talerør?

Fortsett å lese «Amselsang»

Juan Gabriel Vásquez: – Ikke å forstå landet sitt er den beste grunnen til å skrive om det

Han studerte juss, ga vitnemålet til foreldrene sine og dro til Paris for å bli forfatter, bare fordi Octavio Paz skal ha sagt at hvis paver blir til i Roma, er det i Paris nobelprisvinnere i litteratur skapes (han vant selv prisen i 1990, Paz, og skrev en av sine mest kjente bøker, El laberinto de la soledad, i Paris – andre bevis: Hemingway, Vargas Llosa). Ikke dermed sagt at columbianske Juan Gabriel Vásquez‘ suksess var sikret; hvor mange av oss har vel ikke trasket langs kjempers fotspor i de forjettede arrondissementer uten at det egentlig har brakt oss så mye lengre enn hjem igjen? Vásquez skrev to romaner som han senere angret på, til en slik grad at han har forsøkt å stryke dem fra sitt offisielle forfatterskap, og reiste nedslått til Belgia, der han oppdaget Conrad, Roth, Dostojevskij og Javier Marías. Hashtag epifani! Grunnen til at bøkene hans ikke fungerte, innså Vásquez, var at han ikke hadde maktet å skrive om hjemlandet, fordi han trodde man måtte kunne noe om det man skulle skrive om. Nå forsto han at gode forfattere ikke nødvendigvis skrev om det de kunne fra før, men brukte romanen til å utforske og lære noe nytt.

Juan Gabriel Vásquez på Litterturhuset i Trondheim

Dermed løsnet det. Og bøkene om Colombia kom trillende, på norsk finnes Lyden av ting som faller (2011) og Ruinenes form (2015), begge verdt å lese, skal vi tro vår murrende magefølelse, kanskje i en forestående påskeferie, ettersom det tross alt er en del drap – i kveld minneverdig visualisert ved hjelp av en krukke syltede sennepsfrø fra Sellanraa som skulle forestille krukken som i Ruinenes form inneholder deler av den myrdede politikeren Jorge Eliécer Gaitáns ryggvirvler.
– Dette er Colombias JFK, hevder Vásquez engasjert, – bare mer alvorlig, for det startet nesten en borgerkrig. Ja. Det var visst noe med en hodeskalle også. I blant er det fint stikke hodet ut av den trygge bobla som norsk samtidslitteratur kan være. Så kan vi tenke litt på hvor godt vi egentlig forstår vårt eget hjemland. Kanskje ikke så godt som vi tror. Kanskje så dårlig at det faktisk kan være håp om å kunne skrive noe godt om det en gang.

Ein ny start

For mange er David Aasen kjent som tiltaksam forlagsredaktør i skjønnlitteratur på Samlaget, ein god del færre hugsar han kanskje som medstiftar og redaktør i tidsskriftet Ratatosk, men stadig fleire legg merke til dei slåande fotografiane som stadig dukkar opp på kontoar han administrerer i sosiale medium. I 2017 publiserte vi ein serie av bilda hans i tidsskriftet Beijing Trondheim #5, og no har han sjølv gitt ut si første fotobok. Dette er ei vakker, handsydd bok som er ute i eit eksklusivt opplag på 80 eks. Vi var heldige nok til å få tak i ei – og sendte David nokre spørsmål tilbake.

– Du er ute med fotoboka «Observations and dreams», kan du fortelje litt om korleis ho kom til?
– Dei siste fire-fem åra har eg fotografert ein del på fritida, og etterkvart har ein stil eller ein tone gjort seg gjeldande. Eg oppdaga også verdien av eit langsiktig arbeid, til dømes korleis eit bilde frå 2014 får relevans først når det blei plassert ved sida av eit bilde frå 2018, korleis mønster blir synlege og speglingar oppstår mellom motiv. Eg ville undersøke om det var muleg å plassere delar av dette materialet i ein kontekst. Og etter at dotter mi blei fødd i august fjor, fekk eg eit par bilde som kompletterte eit utval og gjorde publisering relevant for meg. Det blei ei bok om ein ny start, eit nytt liv.

Fortsett å lese «Ein ny start»

Svindlands poetiske prosjekt

Av Sofus Greni

Før alt annet, tillat en polemisk anekdote: «Prøv å følge med ved hjelp av sansene mer enn med intellektet. De fleste av forfatterens assosiasjoner og sprang i skildringen forståes bedre av våkne sanser enn av skarpt intellekt».

Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Følgende råd står å lese Carl Hambros oversettelse av Historie av Claude Simon fra 1968. Claude Simon er en av de fremste representantene for den franske nyromanen. Nouveau roman, eller nyromanen, er et utflytende begrep. I grov forenkling kan en si at fokuset i nyromaner ofte er rettet mot å endre de representasjonsformene som preger den realistiske romanen (oppbygning, kausalt plot og karakterer), på bakgrunn av nye oppfatninger av mennesket og virkelighet, og en misnøye over fortellingenes og språkets tilsynelatende naturlighet.

Når Hambro foreslår å lese med sansene fremfor intellektet legger han til grunn for å tenke språket og litteraturen på en litt annen måte. Jeg forstår utsagnet som å en oppfordring til å legge vekk sine rådene forestillinger om litteraturen, og heller imøtegå de betydninger verket kommuniserer med sin fulle menneskelighet. Med andre ord, om man plutselig føler seg forvirret i et poetisk krumspring, vær vaktsom! Om forvirringen beror på at verket bryter med våre vaner, vår logikk, våre betydningsstrukturer i vårt institusjonaliserte språksystem, så ikke avskriv verket – avskriv vanen. Ta forvirringen på alvor. Les setningen med sansenes logikk, ikke logikkens, og la de nye betydningene skylle inn. Om man er heldig vil det i det samme følge en ny erfaring av verden. Når disse erfaringene trer frem, dvel i dem. Ikke sett dem opp mot en større horisont. Ikke skriv inn samtidens politiske trender i verket. Vær fri for intellektets reduserende systematikk. Dette må være vår poetikk i møte med Frederik Svindlands forfatterskap. 

Fortsett å lese «Svindlands poetiske prosjekt»

Nachossamtalen – Brødet og Eselet

Brødet og Eselet – alias Gunnar Wærness og Henrik Skotte – er ute med sin første langspiller, Del likt. Dermed har et mangslungent prosjekt også manifestert seg i form av en påkostet utgivelse på et veletablert forlag. Med på kjøpet følger dessuten seksten sanger som kan lyttes til i alle strømmetjenester, og duen står stadig på farten med kofferten full av instrumenter og rare kostymer for å holde showet sitt gående på litterære scener rundt omkring. Brødet og Eselet er unike i norsk sammenheng, og et mye brukt ord for å beskrive dem i ymse festivalprogrammer, er nettopp … ubeskrivelige. Hvor kommer de fra? Hva vil de oss? Vi tok en prat med Gunnar og Henrik over en sølete tallerken nachos og noen øl, en mørk og iskald vinterkveld somewhere i Trondheim.

BT: Damon Albarn i Blur har sagt at alle rockestjerner før eller senere blir til tegneseriefigurer. Han startet Gorillaz for å komme det i forkjøpet. Denne karaktergreia finner vi jo igjen hos dere også?
B&E: Det er utrolig mye rollespill i populærkulturen. Rundt hvem som er rockeartister, og hvordan folk dramatiserer forholdet mellom, for eksempel, Mick Jagger og Keith Richards. De utallige mytene og fan-mytologiene … her er det mye mat! Hvor teatralsk er ikke rock, egentlig? Enten de har på seg dongeribukse eller kjører full maske som Kiss – at folk går med på det er egentlig helt utrolig! Puddelheavyen ble jo sett på som maskulin og tøff. Menn i tights …

Fortsett å lese «Nachossamtalen – Brødet og Eselet»

–Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet

Foto: Rolf M. Aagaard
Foto: Rolf M. Aagaard

Det hører dessverre til sjeldenhetene at Tarjei Vesaas’ debutantpris går til en poet, men i 2006 gikk prisen svært fortjent til Thomas Marco Blatt for diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en bok som stadig trafikkerer ut og inn av bokhyllen, ti år etter. I høst er han ute med sin første roman, den medrivende og svært velskrevne Varsjøen, hvor en kort telefonbeskjed fra en barndomsvenn med ett gjør fortiden høyst nærværende for hovedpersonen Morten Bodrum igjen. For hva var det egentlig som skjedde da storebroren hans døde over tjue år tidligere? Og hvor mye forandrer sannheten i så fall, alle disse årene etter? Vi tok en prat med forfatteren om den nye boken, om poesi og prosa, og en gammel spøk fra Litterär Gestaltning.

Fortsett å lese «–Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet»

Fotballens forklaringer

65587908_mmftbbalotelligoalvmanutdDet er bare dager til den norske fotballsesongen sparkes i gang igjen etter en lang vinter. Og selv om landslaget vårt som vanlig holder seg hjemme under store mesterskap, avholdes det EM i Frankrike senere i sommer. Det er i et Europa som knaker mer i sammenføyningene enn på lenge, og kanskje påvirker det måten vi som tilskuere forholder oss til kampene og spillerne på? For fotball er også historie, geografi og politikk, og slagene som utspiller seg på matta speiler også den virkeligheten vi lever i, med sine mange konflikter og utfordringer. Peder Samdal debuterte i høst som forfatter med boken Mario Balotelli forklarer Europa, en bok som utnytter nettopp dette. Resultatet har blitt en innsiktsfull og spennende fortelling om den tiden vi lever i. Vi har snakket litt med Peder om boka, og et par andre fotballrelaterte ting.

Fortsett å lese «Fotballens forklaringer»

–Den lidt nørdede interesse er den samme

Amalie-Smith_presse_David_Stjernholm1Idet jeg er i ferd med å hevde, ikke uten en viss klang av beundring i røsten, at Amalie Smith denne uken utgir sin femte bok, korrigerer hun meg taktfullt: faktisk min sjette, hvis man tæller samarbejdsbogen Kollektive læseformer med Ida Marie Hede med. Og det gjør vi så klart, og ikke uten en anelse enda romligere klang av beundring. Akk, hun har ei rundet 30 og allerede står vi overfor et forfatterskap som bugner av bøker. I tillegg står hun bak et utall andre kunstprosjekter. Hvordan er det mulig, egentlig? Og hvordan stiller den nye romanen «Marble» seg inn i et allerede omfattende kunstnerskap? Vi tok en prat med Amalie, akkurat idet hun er i ferd med å etterlyse et telt eller en presenning på Facebook, til fredagens lansering i København, i tilfelle regn.

Fortsett å lese «–Den lidt nørdede interesse er den samme»