–Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet

Foto: Rolf M. Aagaard

Foto: Rolf M. Aagaard

Det hører dessverre til sjeldenhetene at Tarjei Vesaas’ debutantpris går til en poet, men i 2006 gikk prisen svært fortjent til Thomas Marco Blatt for diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en bok som stadig trafikkerer ut og inn av bokhyllen, ti år etter. I høst er han ute med sin første roman, den medrivende og svært velskrevne Varsjøen, hvor en kort telefonbeskjed fra en barndomsvenn med ett gjør fortiden høyst nærværende for hovedpersonen Morten Bodrum igjen. For hva var det egentlig som skjedde da storebroren hans døde over tjue år tidligere? Og hvor mye forandrer sannheten i så fall, alle disse årene etter? Vi tok en prat med forfatteren om den nye boken, om poesi og prosa, og en gammel spøk fra Litterär Gestaltning.

–Romanen din, Varsjøen, fikk meg til å tenke litt på Dag Solstads Professor Andersens natt fra 1996. Ikke bare fordi hovedpersonene i begge bøkene på et tidspunkt begir seg ut på en reise til Trondheim – men fordi begge bøkene har en mordgåte som motor i fortellingen, uten at romanen dermed faller innenfor rammene av en typisk krim. Solstads roman karakteriseres sågar av forlaget som en «slags antikriminalroman». Hvordan kom du frem til en slik type fortelling? Det er jo et stykke fra å skrive diktsamlinger til å jobbe frem en fortettet spenningsroman, som dette jo på et vis er.
– Hovedpersonen, Morten Bodrum, blir konfrontert med en drukningsulykke, og i omstendighetene omkring denne ulykken ligger det en gåte eller et mysterium, det er sant, men det blir ikke begått noen mord i Varsjøen.

Også andre samtidsforfattere har benyttet seg av gåten eller mysteriet i sine romaner, Per Petterson og Hanne Ørstavik for eksempel. Akkurat nå leser jeg Steve Sem-Sandbergs roman Stormen, hvor det nøstes opp tråder, eller en gåte, med rot i fortiden. Uten sammenligning for øvrig, så er det utgangspunktet også for Varsjøen, og min ambisjon har utelukkende vært å skrive en skjønnlitterær roman.

Sånn sett har arbeidet med Varsjøen faktisk ikke vært så ulikt måten jeg har skrevet dikt på. For det første fordi det ligger episke drag i alle diktsamlingene mine. For det andre fordi jeg fortsatt jobber med språkets små bestanddeler, jeg skriver ord for ord, setning for setning, det er der det litterære oppstår.

–En åpenbar forskjell på poesi og prosa er likevel at du som romanforfatter må fylle inn mange av de rommene som kan stå åpne i poesien. Altså, det må rett og slett mer tekst til. Hvordan har dette påvirket skriveprosessen? Har det vært strevsomt, eller tvert i mot frigjørende å kunne breie seg ut litt mer?
–Vel, jeg kommer jo faktisk fra prosaen. Det høres kanskje underlig ut med tanke på at de tre første utgivelsene mine er diktsamlinger, men både da jeg gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen og på Litterär Gestaltning i Gøteborg, var det prosafortellinger jeg jobbet med. Det er jo heller ikke så vanskelig å se at diktsamlingene mine rommer fortellende, episke drag.

Bortsett fra at jeg uansett syns det er vanskelig å skrive, så vil jeg si at det har vært frigjørende å vende tilbake til prosaen. Den forrige diktsamlingen min føltes veldig utmattende å skrive, av ulike grunner, det var en lang prosess, mye research og på grunn av forlagsendringer var det tre redaktører inne og jobbet med den, så det føltes riktig og viktig å gjøre noe annet når den boka var ute, som å skrive en roman.

Men altså, å produsere mer tekst. Jeg syns det er vanskelig. Det er jo ikke akkurat en 500-siders roman jeg har skrevet.

–Noe av det som gjør det spennende å følge forfatterskapet ditt, synes jeg, er at man kan trekke linjer mellom bøkene på flere måter. De to første bøkene er tett forbundet både formmessig og gjennom ulike krysshenvisninger (som vi sikkert kunne snakket mye om); koblingen mellom den tredje diktsamlingen – 1920 Sørumsand – og romanen synes også åpenbar når man tar i betraktning at mye av romanen også finner sted i Sørumsand. Hva tenker du selv om disse observasjonene – er det noe du tenker bevisst på, eller kommer det mer som en naturlig følge av at stoffet du arbeider med utgjør en større helhet enn de enkelte utgivelsene?
–Å skrive er en prosess som ikke nødvendigvis avsluttes med en utgivelse. Personlig tenker jeg at alle de tre diktsamlingene henger sammen (selv om de aldri har utgjort en uttalt trilogi); de er samfunnsorienterte og laborerer mye med tid, rom og sted, og så finnes det jo en forskyvning fra de europeiske storbyene til det lille lokalsamfunnet, fra makronivå til mikronivå.

Varsjøen utgjør på en måte et brudd, sjangermessig, men også i forhold til at teksten borrer mer i menneskesinnet, i Morten Bodrums psyke. Samtidig er det jo helt riktig at romanen tar opp i seg noe av det samme miljøet som finnes i 1920 Sørumsand, og jeg jobber fortsatt mye med tid og rom, fortellerteknisk, men også hvordan tid-rom griper inn livene våre, i identiteten vår. Jeg har vært – og er fortsatt – veldig opptatt av hvordan vi utformer samfunnene våre, og jeg syns det er interessant å utforske den utopiske bristen som også oppstår i disse samfunnene.

–Jeg har lyst til å komme med et konkret eksempel på noe som går igjen i flere av bøkene dine: I både 1920 Sørumsand og Varsjøen dukker de såkalte slagharene opp, faktisk dukker de vel også opp i den fine ungdomsromanen din fra 2014, Hvis du lyver, i en scene der tolvåringen Klara fantaserer om Sofie som hun er forelsket i. I diktet «Trettende sang» fra 1920 Sørumsand forklares fenomenet som «dom er dæve menneskers gjenferd» – men hva symboliserer disse slagharene for deg? Hva gjør at de stadig dukker opp?
–Slagharene er opprinnelig en spøk, og etter hvert en vandrehistorie som stammer fra Litterär Gestaltning, fra før jeg studerte der. Jeg tror det var den norske poeten Line Cranner som i en røykepause fortalte at det i Norge finnes slagharer, som angivelig skulle være veldig gode til å bokse. Svenskene trodde jo på dette, merkelig nok, og siden har flere forfattere med bakgrunn fra Litterär Gestaltning skrevet slagharene inn i bøkene sine. Staffan Söderblom skrev til og med slagharene inn i en oversettelse, hvor de altså ikke fantes i originalen.

I Varsjøen er slagharene fabeldyr, de er mytiske vesener som har menneskelige trekk, og de minner ganske mye om sirenene fra den greske mytologien; de lokker menneskene til seg med fortryllende sang og varsler død og ulykke.

Slagharene har dels ment å være en gest, dels en rekvisitt som har gått igjen i forfatterskapet. Men det er klart at det er en tid for alt. Jeg tror jeg har skrevet mitt siste ord om slagharene nå.

–I diktsamlingene dine forholder du deg både eksplisitt og implisitt til andre poeter. Også i Varsjøen siterer du fra en poet innledningsvis, nemlig Juliana Spahr og hennes The Connection of Everyone with Lungs. Betyr dette at poesien var viktig for deg også i arbeidet med romanen?
–Nei, ikke utover det jeg allerede har vært inne på. Jeg har ikke lest noe særlig poesi mens jeg har jobbet med romanen, og det finnes for eksempel ingen åpenbare referanser til andre poeter. Men jeg syns sitatet er vakkert og slående, og det er viktig for hva jeg har villet med romanen; å skildre kompleksiteten, dobbeltheten, som oppstår i å leve sammen. Det vakre og det fordømte i å være forbundet.

–OK, vi må ta en liten reise tilbake i tiden sånn helt mot slutten. På begynnelsen av 2000-tallet var du, sammen med bl.a. Brynjulf Jung Tjønn, involvert i Jung forlag og tidsskriftet Nordahl & Eftf. Hvilken erfaring var dette for deg? Har det hatt noen betydning for deg senere?
–Jeg tror alle forfattere har godt å være en del et miljø og/eller bidra med å formidle litteratur og å være engasjert på litteraturens vegne, det tror jeg aldri er dumt. For meg var det også en fin måte å løfte blikket på, det er bra å få og utsette seg for andre impulser når man også vil skape. Noe som for øvrig også var fint med Skrivekunstakademiet og Litterär Gestaltning.

Mange av de som var en del av tidsskriftet har vært gode litteraturformidlere i etterkant, noen av dem er det fortsatt, og årene og erfaringene fra den tida bærer jeg fortsatt med meg i dag. Samtidig føltes det bra for meg å ta et steg ut, bryte opp litt. Jeg tror ikke det er godt for noen å sitte i den samme stolen hele livet.