– De første dagene tenkte jeg at dette må være verdens ende

LembonganTre forfattere, tre romanmanus, en øy. Fem uker.

Dette er ikke slagordet til et nytt realitykonsept på TVNorge, men virkeligheten for tre forfattere fra Aschehoug som i disse dager befinner seg i skriveeksil på den lille øya Nusa Lembongan utenfor Bali. Er det i det hele tatt mulig å forestille seg hvordan det er, her vi vasser rundt i seigt nedfallsløv og forbederer oss på å puste inn den første nattefrosten? Vi har fått et reisebrev fra en av sydhavsfarerne, Marit Bolsø Brodersen – til inspirasjon og irritasjon for oss her hjemme, som akkurat har stilt klokka tilbake til vintertid og tjuvsmakt på sesongens julemarsipan.

 

* * *

30.10.2013
Nusa Lembongan, Indonesia

 

De første dagene tenkte jeg at dette må være verdens ende.
Kanskje har det noe med horisonten å gjøre, at bortsett fra en flik av Bali som er synlig i øst går havet helt til himmelen og man kan nesten se hvordan det bøyer seg i en svak kurve der ute, det virker i hvert fall slik, som om der borte går kanten, der borte tegner virkeligheten vannskorpa mot verdensrommet og det er ubegripelig at havet ikke renner av.

Det er påfallende stille på restaurantene om kvelden. Vi snakker med hverandre mens vi spiser middag og når måltidet er over snur vi stolene mot havet og samtalene stilner rundt alle bordene og vi sitter og ser og det er liksom ingenting å si. Der er horisonten, kunne vi sagt. Der er havet og der er himmelen, men vi sier ikke det, vi sitter stille, gjerne en hel time, og ordene ligger liksom igjen et sted, inne på rommene, i notatbøkene, ved butikkdørene og vi bare sitter der.

Hver dag samles folk på stranda for å se solnedgangen, de har kamera og øl og sitter i sanden og himmelen er en slags Goethes fargesirkelbasert panaromautekino som begynner i lys pastellblå og ender i fresende oransj før himmelen visker det hele ut og blir mørk og stjernene kommer og vi sitter der og har sett solnedgangen slik mennesker bestandig har sett solnedganger og tenkt nå forsvinner den snart, nå er den snart borte.
Og vi graver føttene ned i sanden og blikkene endrer farge med himmelen og lyden av tynne skjell som klirrer svakt når bølgene triller dem frem og tilbake mens tidevannet stiger er det eneste vi kan høre, og vinden og bølgene og sola som er borte er en slutt, lik andre slutter, lik alt skal være slutt en gang og vi vet det alle sammen. Vi tar slutt, som dagene gjør det, slik bøker og veier og sanger tar slutt, og det er som om alt blir vakrere og mer verdifullt jo nærmere sin egen slutt det er, som om siste flik av solkula før den dupper under er det vakreste med hele kvelden, det mest hellige øyeblikket, den siste raketten, den du skulle sett, men akkurat satt og justerte hvitbalansen på kameraet, eller studerte et skjell eller kostet unna en flue fra overarmen og så var det plutselig over.

 

Virkeligheten her er sand og skyer. Strømkabelen over til Bali er brutt, så restaurantene som har generator kan lage mat, men ellers er hele øya mørklagt om kvelden. Vi har lommelykt og stjerner og går i sanden og noen ganger nærmer det seg en slags normal samtale med en eller annen som bor på samme gjestehus, vi kan begynne å snakke om finanskrise og valg for eksempel, jeg blir kjent med noen tyskere og de liker ikke Merkel og jeg forteller om regjeringa hjemme i Norge, at jeg ikke har orket å lese nyheter de siste ukene og vi sparker litt sand og går videre langs stranden og her hører de ikke hjemme, ikke Frp og ikke CDU. Akkurat her får de ikke være og vi skifter tema og skjønner ikke tidevannet, nei tidevannet følger månen men hva den månen driver med er jammen ikke godt å si, og det er varmt å sove uten aircondition, ja tretti grader på rommet er varmt, men se, tenk de har morild her også.

Og så blir vi stille igjen og ser opp på himmelen eller ut over havet og bølgene ruller med tidevannet inn og ut som en slags pust, som en slags puls i takt med vår puls og vår pust og vi puster sjøen inn og holder liksom luften fra den fast i lungene så puster vi ut og går videre og hjem og jeg tenker dette er ikke verdens ende likevel, kan hende det er ordene som tar slutt her, mens virkeligheten bare fortsetter.

Solnedgang, høyvann

Solnedgang, lavvann