Nå som det er nyttår og alle hjerter gleder seg over nye muligheter, tenkte vi at vi skulle hjelpe dere litt på vei inn i det nye året. Mange har forsett om å trene mer, om å jobbe for å ikke se ut som vi sitter inne og leser hele tiden. Vi i BJT vil ikke være med på å hause opp dette med å plage seg til blodsmak i munnen, vi vil jo at dere skal sitte inne og lese bøker, men om du nå først har tenkt deg ut på glatta i joggesko, eller har fått slynge i julegave, så har vi noe vi tror vil gi mersmak!
Vi spurte en rekke prominente unge norske forfattere om å gi oss sine treningspillelister, slik at du kan trene og tenke på at de driver med det samme. Eller vil du kanskje bare høre på hva de hører på?
Første kvinne ut er Linn Strømsborg, og mer skal komme!
Om å løpe til du ikke greier mer
av Linn Strømsborg
Lista «om å gjøre å løpe til du ikke greier mer» starter med Peter Broderics «It Starts Hear» – den begynner der, og der begynner jeg å løpe. Jeg liker at takta i sangen er rolig, fast, det passer å løpe til den, pusten min syncer med hver gang beina treffer underlaget, inn og ut så kontrollert jeg klarer, og etter det har jeg som regel på shuffle, samme for meg hvilken låt som kommer etterpå, så lenge det begynner med «It Starts Hear» og Peter Broderick, takta som fester seg i kroppen når jeg skal løpe.
Kanskje følges den opp med Fleetwood Macs «Seven Wonders», den er også bra å løpe til, eller Truls sin «Out Of Yourself», en uptempo, men allikevel rolig låt, for hele tida mens jeg løper, så prøver jeg å være rolig inni meg, selv om kroppen min skal løpe.
Pusten som jeg prøver å kontrollere, hjertet som jeg kjenner i brystet, mot ribbeina, jeg innbiller meg i hvert fall at det slår mot ribbeina, i takt med en løpemix av Erik Hassles «Hurtful», som har sånne perfekte pauser før refrenget, der jeg tar meg selv i å løpe i takt og dermed ta to-tre skikkelig lange skritt når beaten slår – dunk, dunk, refreng, eller remixen av Florence + the machines «Drumming Song», som også legger seg inn i samme takt som de andre her, som kan gli over i Ne-Yos «Closer» i StoneBridge Club Remix, disse remixene, de fant jeg på en løpemix, det finnes løpemixer der ute, musikk til tredemøller verden over, i perfekt løpebeat, den som fester seg i beina, som skal lede farta di, som om alle som løper, løper i takt, enten vi er dårlige til å løpe, eller kan løpe i all evighet uten å noensinne ville gi opp, og jeg er ikke en sånn en enda, alle snakker om den løperusen, den lykkefølelsen som kommer når man har løpt en stund, som gjør at man aldri vil stoppe, og kanskje er jeg ikke en god løper, kanskje har jeg det ikke i meg, for nå har jeg løpt i to år, mer eller mindre regelmessig, og jeg har aldri opplevd den lykkerusen, jeg vil alltid stoppe med en gang jeg har begynt, men jeg løper fordi det er bra for meg, fordi det er bedre enn å ikke løpe, fordi selv om jeg ikke har opplevd den lykkerusen og mestringsfølelsen akkurat mens jeg løper, så har jeg den kanskje etterpå, når jeg synker sammen etter å ha gått ned farta, gått av meg løpinga, når jeg tøyer ut, når jeg fokuserer på å få pusten og hjertet tilbake igjen i vanlig fart, etter å ha pressa meg bittelitt lenger enn jeg egentlig klarer, og Swedish House Mafia-låta er som regel den låta jeg finner fram når jeg har lyst til å gi opp, fordi jeg liker den, den egner seg egentlig ikke til å løpe til, takta er for rask eller for langsom, jeg finner aldri riktig tempoet, men jeg liker låta så godt, så den motiverer meg, bare litt til, bare til denne låta er ferdig, eller Angel Haze «Supreme», som synger at jeg må fortsette å løpe, eller «Run Boy Run» av Woodkid som også sier at jeg må løpe, eller Twin Shadow «Run My Heart», som også sier at jeg må fortsette å løpe, og det handler om å løpe litt til når jeg vil gi opp, alle disse låtene handler om å løpe litt til når jeg egentlig vil gi opp, for da kommer den følelsen. Da har jeg klart det.