Så fulgte en ubegripelig samtale om litteraturmiljøet i Trondheim

Bokbaren. Hvor mange svette dager har ikke blitt flere hakk mer stygge av en kulturmarxistisk time med de pragmatiske stemmene til Eline, Vida, Maren og Ingrid på øret? Eller de oransjekledde analysene fra Martin og Mathias i programmets boblete barndom, da tonen var en god del mer kjempemektig. I kveld var kvelden da skrittet skulle tas ut i den flamboyante verden. Enkelte stilte seg kanskje litt yndig, og det kan vel være grunn til å minne om bråsultne forsøk på å gjøre det samme fra både Radioresepsjonen og XL – mange husker fortsatt dette som strykende, kjærlige og oppsvulmede episoder fra barndommen. Personlig husker jeg også en harmonisk kveld på Samfundet for noen år siden, da den fantastiske Teipfestivalen stilte i stand en utydelig livesending fra en skvulpete scene på Edgar. Ganske florlett om jeg skal si det selv. Blant mange forglemmelige programposter var det mest roastbeefaktige kanskje da en tærende forfatter leste fra en bok som het «Eg er ikkje delfinaktig, eg er ikkje yndig». Vel, ikkje eg heller, tenkte jeg teit. Kvelden i kveld så ut til å bli betraktelig mer roastbiffisk. I det minste ankom jeg Antikvariatet med en vidunderlig følelse. Kanskje skyldtes det de skrupuløse arrangørene som i forkant hadde spandert en helt Rune F. Hjemåsisk middag på deltakerne i kafeen. Sånt blir man jo bare hjemmebrent av. Det var derfor en utydelig stemning da vi samlet oss i den bombastiske Bokbaren, som jo er kjent for sitt tobakkiske utvalg av øl. Bartenderen anbefalte spesielt en ruglete øltype, som han mente var helt firkantet. Blir ikke det litt filantropisk? spurte jeg – jeg liker helst de som er litt leende. Bartenderen så på meg med et erotisk blikk, og jeg forsto at han var mer kjedelig enn meg. Ok, sa jeg og gikk for det utenomjordiske ølet, som viste seg å være ganske giftig. Første oppleser var Mathias Samuelsen, og som vanlig var diktene hans både kroppslige og fabelaktige. Folk stirret eventyrlig på hverandre og lot som om de var sexy. Så fulgte en ubegripelig samtale om litteraturmiljøet i Trondheim – en by som har rykte på seg for å være tvetretydig og ikke så rent lite medlidenhetshungrig når det kommer til nettopp litteratur. Samtalen styrket dette inntrykket. Anført av den samkjøpsgrupperende Arild Vange, kanskje mest kjent for sine elefantlignende dikt og brannskada opptredener, og vår brannfarlige poet Kaisa Aglen, viden kjent som en ravende full stemme fra en afrikansk generasjon, fikk vi en hårete diskusjon om vår svulmende by ved den slimete elva. Victoria Kielland leste fra sin tykke debutbok og bekreftet våre mistanker om et musegrått talent for gjennomsiktig litteratur. Endelig fikk vi også høre den øltørste trønderen Lars Haga Raavand, en abstrakt person som for oss har virket ganske overvurdert til nå. Neste samtale dreide seg om stedet i litteraturen, et tema så topografisk at det kunne vært hentet rett fra et adekvat seminar i trasig litteratur på Dragvoll. Her fikk vi noen dumme innspill fra den skanderende Linn Strømsborg, som med sin surrete bakgrunn fra Furuset fremsto som et fint pust. Ingvild Kjørholt nyanserte debatten med sine kroppslige kommentarer. Konklusjonen var slem: Stedet er helt virilt for litteraturen. Vel. Kvelden var ennå dansende, og forventningene krekslige. Hva som videre hendte er en snill del av historien. Nå er det viktigste å ha det hvallignende. Så, takk for et skamslått arrangement, og skamløs jul, alle sammen!

Ekstremt ensomt, men ikke vemmelig

KiellandVictoriaVictoria Kielland debuterte i år med korttekstsamlingen I lyngen. Mange av oss kjenner henne allerede fra ulike litterære sammenkomster, både som hyppig deltaker på Splittet Kjerne og medlem av skrivekollektivet/småforlaget A.K.R.O.N.Y.M. (som bl.a. står bak bærenettene med påskriften Jeg har et intimitetsproblem som har blitt et uunnværlig signalplagg i hipsterkretsen rundt kafeen Liebling på Grünerløkka). Kielland har meldt sin ankomst til Trondheim i forbindelse med Bokbarens  førjulsarrangement på Antikvariatet i morgen. Vi gleder oss – og byr på et lite intervju med henne her for å korte ned ventetiden.

Fortsett å lese «Ekstremt ensomt, men ikke vemmelig»

SK4eva!

For fem år siden satt Mikkel Øyen i leiligheten sin og innså at det ikke lenger nyttet å vente passivt på at tidi skal opna seg. Handling måtte til! Øyen åpnet døren og inviterte til Splittet kjerne – en uhøytidelig litteraturstund der kjente og mindre kjente skribenter fikk anledning til å presentere sine prosjekter. Gjennom raust å invitere både små og store til å lese i sokkelesten på stuegulvet i sin egen leilighet i åttende etasje i ei blokk på Hovseter, har Øyen skapt forbrødring på tvers av de tradisjonelle skillelinjene mellom etablert/uetablert, en åpenbart levedyktig nisje i skjæringspunktet mellom offentlighet og privat stuekos. Denne helgen ble SK arrangert for 35. gang, og hele 17 opplesere bidro til at konseptets femårsjubileum ble behørig markert. Vi tok en liten prat med ildsjel og kjernekar Mikkel.

Fortsett å lese «SK4eva!»

Ung voksen

Da det nordirske bandet Ash i sin tid debuterte med EP-en Trailer, utstyrte de den med slagordet «Guaranteed real teenagers». Markedsavdelingen i Oktober kunne gjort det samme med Eline Lund Fjærens  debutroman, men heldigvis har de nøyd seg med en diskret opplysning om forfatterens fødselsår (1994) og latt det være opp til leseren å utføre matematikken. Mange har regnet. Og blitt overrasket over den modne, reflekterte og språksikre forfatteren som har møtt dem mellom permene. Ung jente, voksen mann har blitt kalt «flott», «vellykket», «modig» og «forbløffende». Hvordan har Fjæren greid å komme så langt, i en alder hvor vi andre i beste fall var henfalt til pinlige dagboksnotater og veslevoksne blogginnlegg? Vi har snakket med den unge debutanten, og utvekslet selfies.

Fortsett å lese «Ung voksen»

– For få timer i døgnet

Tidligere i høst fikk forlaget besøk av skrivelinja på Nansenskolen – på ekskursjon til Trondheim for å bevitne et av litteraturnorges mest spennende nye tiltak i emning. Eller noe sånt. Vi fikk ikke helt tak i detaljene. Men vi rakk å gi de skrivelystne talentene et lite innblikk i hverdagslivet hos oss i småforlagsbransjen, hvor fjordutsikt, grillpølser og omgang med spirituosa i mild opposisjon til alkoholloven inngår som sentrale bestanddeler. Men hvordan fortoner egentlig hverdagen seg for de ferske Nansenstudentene? Vi sendte noen spørsmål tilbake til Ingvild Hegge Eriksen, Frida Birkeland, Maria Skaranger og Maren Berg Dybvik.

Fortsett å lese «– For få timer i døgnet»

Greetings from Madagascar!

Blant voluminøse romaner om krigsseilere og gjenstridige slektsforskningsprosjekt dukker det stadig opp bøker av mer beskjedent omfang, bøker som går under radaren hos de store mediene, men som gjerne byr på desto mer fortettet og tankevekkende innhold. En av høstens små perler er Bjarte Breiteigs reiseberetning fra Île Sainte-Marie utenfor østkysten av Madagaskar. Boken er utgitt i Flamme forlags singelserie og beskrives blant annet som «et uhøytidelig studium i kulturforskjeller» og «en beretning om sårbarheten til en småbarnsfar satt under press». Vi knakk ei kokosnøtt med Bjarte og tok en prat om å reise til sydligere strøk for å begå litterær utroskap.

Fortsett å lese «Greetings from Madagascar!»

De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene

«Du sover / lyset på i det andre rommet / døden på gløtt», heter det i et av diktene til Nils-Øivind Haagensen. Med årets roman, Liten, åpner han nesten helt opp og trer over til den andre siden, hvor søsteren Cecilie befinner seg. Liten er en roman om store tema – om lillebroren som ble storebror og så ble lillebror igjen, og som siden føler seg hensatt til et eller annet udefinert midt i mellom. Romanen Liten kom også til som en slags litterær lillebror, mens vi ennå går rundt og venter på å få vite om Haagensens forrige utgivelse, diktsamlingen God morgen og god natt, vil bli tildelt Nordisk råds litteraturpris. Selv er forfatteren usikker på om det var riktig å skrive den.

Fortsett å lese «De største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene»

Istedgade revisited

Tidligere i år debuterte Amalie Laulund Trudsø med prosasamlingen Koordinater på forlaget Rosinante. Boka består av rundt seksti korttekster som hver tar utgangspunkt i en adresse i København. Slik tas leseren med gatelangs gjennom den unge fortellerens liv; ved å kartlegge byen lager hun også et kart over seg selv. I etterkant av utgivelsen har noen av Trudsøs tekster dannet grunnlag for korte poesifilmer. Filmen du kan se ovenfor er laget av Stinus Duch og Andreas Berg, og tar utgangspunkt i teksten Istedgade. Hengivne lesere av den danske kultpoeten Dan Turèll drar muligens kjensel på gatenavnet – det var her Turèll bodde, og som han skriver i diktet Livet i Istedgade fra Storby-blues (1977), «Istedgade er en hes harkende skitten stønnende saksofon». Hos Trudsø er tonen en annen – snarere er det den øredøvende stillheten som hersker mellom de to sushispisende kjærestene. Vi stilte forfatteren noen spørsmål om prosjektet.

Fortsett å lese «Istedgade revisited»

– Jeg er ikke redd for noe lenger

Denne høsten utgir ålesundspoeten Linda Klakken sin første diktsamling Mamma, kone, slave på Flamme forlag. Diktene kretser rundt livet på Torshov i en liten familie bestående av én datter og to mødre. Det er dikt om stille pust, om kruseduller, om pannekaker med blåbærsyltetøy og om å sove og våkne; om rygger og skuldre, hengebryst og jentetruser, om slavedrift på beste vestkant. Men først og fremst, tør vi påstå, om kjærlighet. Gjennom hele samlingen strømmer det en varme som argumenterer sterkt og åpenhjertelig for medmenneskelighet på tvers av de klassemessige og fordomsfunderte skillelinjene som ennå finnes der ute. For et menneske er et menneske, skriver Linda. Og venter på en kjærlighet «som er større / enn politikk og religion». Gjør vi ikke alle?

Vi har snakket med Linda om dikt, om skriving, om langsomt å sirkle inn seg selv. Om litteraturens plass blant de viktige bestanddelene i livet. Om å komme til det punktet hvor man innser at man ikke lenger har tid til å sitte og vente.

Fortsett å lese «– Jeg er ikke redd for noe lenger»

Bok-film-bok

Det er åtte år siden Få meg på, for faen ble utgitt, konstaterer Olaug Nilssen etter å ha lest den famøse scenen om vasken under årets Kulturnatt. Og minner oss på at filmen som senere ble bygd på boka er av en langt mer uskyldig karakter (flaks ingen sendte boka til pastoren i Tuscaloosa, egentlig). Olaug: Mitt bilde av Alma er nok preget av filmens. Dermed går vi glipp av et vesentlig element ved karakteren, for det kan vi vel si om Helene Bergsholms rolleprestasjon – rollen som en lite attraktiv ungjente, gjør hun kanskje ikke så overbevisende. Fint da at forfatteren trår til og leser for oss, til tross for bokas etter hvert anselige alder (hvem leser høyt fra bøker som er eldre enn tre måneder lenger?). I disse tider, hvor romaner filmatiseres i stor stil, hvilke andre bøker burde plukkes frem fra hylla for å rette opp mer eller mindre kompromitterende grep fra en overivrig regissør? Deler av BT-redaksjonen ynket seg i kinosetet da Jarle Klepp på lerret plutselig bestemte seg for å gi Yngve en mikskassett (så romantisk!) i stedet for den opprinnelige «365 Fri»-lp’en. Og videre: Ideen om å bytte ut Kurt Cobain med en eller annen hiphop-dude i filmatiseringen av «Gutter er gutter» gjør oss ennå triste på vegne av deler av menneskeheten. Tenkte du å se en film i kveld? Vi slår heller et søndagsslag for en bokifisering av filmatiseringene. Puss støv av boka, fjern retusjeringen av historien og unn deg i stedet the real thing.