Det er det kule med poesi

1396215096313For en uke siden lanserte vi to utgivelser, og en av disse var en plakat med gjendiktninger av Leah Umansky sine Game of Thrones-dikt. I sammenheng med utgivelsen gjorde vi et lite intervju med poeten for å prøve å nærme oss motivasjonen for valg av tema.

– Hvordan vil du beskrive din egen poesi? Hva har påvirket deg, nåtidig og historisk?
– Jeg vil beskrive poesien min som koblet til det språklige og lydlige. På mange måter spiller jeg på ord og det lyriske i poesien. Det er mange jeg er påvirket av: Sylvia Plath, Anne Sexton, Sharon Olds, Matthea Harvey, og i senere tid har jeg lest poeter som T.S. Eliot og John Berryman. Historisk må jeg vel si den anglo-saksiske, arthurianske diktningen og prosaen, dette var blant favorittene mine da jeg var tenåring.

Fortsett å lese «Det er det kule med poesi»

Gatekamper, kunstfilm, land art og oppvekst

Rachel Kushner
The Flame Throwers
Scribner, 2013

91egt8cOhpL._SL1500_I amerikansk media har Rachel Kunshers siste bok vært en snakkis det siste året. Folk som kollega Jonathan Franzen og James Wood i The New Yorker har dosert superlativer. Det eneste de fleste ser ut til å reagere på er at romanen muligens er for lang. Noe jeg på sett og vis kan være enig i, selv om det ikke bryter flyten og stilen.

Dette med den «store amerikanske romanen» tas opp i amerikansk presse hver bidige gang noen skriver en bok på over to hundre sider som inneholder en form for historisk og samfunnsmessig perspektiv. Denne formen for kulturdiskurs er typisk amerikansk, og grunner nok sikker som mye annet i håpet om at et kunstverk skal komme og sette alt i perspektiv. Men en slik messias av en roman har ennå ikke manifestert seg. Med dette i bakhodet vil jeg hevde at om man kanskje forholder seg litt mer avslappet til begrepet om en second coming av Mark Twain, vil man lese The Flame Throwers med et blikk fylt av ærefrykt og avmålt lykke.

Fortsett å lese «Gatekamper, kunstfilm, land art og oppvekst»

Boka er ALLTID bedre enn filmen, og skribentene er ALLTID mer spennende enn skuespillerne

imagesizer.jpgDet sies, det vil si at jeg har blitt fortalt av menn og kvinner som er kvikkere enn meg, at filmmanuset er den minst litterære sjangeren. Dette er ikke en nedvurdering av sjangeren, men heller en konstatering av hvordan filmmediet bruker et «øye» for å gjøre mange av de grepene som vi som skriver ta næring av å bruke. Leser man et filmmanus, må man se for seg handlingen gjennom en linse. Dette er tross alt poenget.

Men så er det nå en gang slik at dette også er en litterær sjanger, uansett hvor litterær den er, eller hvordan vi definerer litteratur, og de senere årene er det vanskelig å overdrive betydningen av tvserier i det arbeidet vi driver med.

Det kan være lett å glemme at bak alle disse seriene sitter et team av skribenter. Jeg kan ikke kommer på noen innenfor tv/film som skriver alene. Selv om manus krediteres til en person, står det vanligvis et slags team bak. Podcasten Nerdist Writer Panel går inn gjennom dørene til de dårlig ventilerte, frustrasjonsfylte og kaffedrevne arbeidsrommene hvor manus skrives. Ben Blacker snakker med alt fra folka bak Sesame Street til Breaking Bad.

Fortsett å lese «Boka er ALLTID bedre enn filmen, og skribentene er ALLTID mer spennende enn skuespillerne»

Det uhjemlige på radio

Night ValeDet går en tynn semantisk linje mellom det skremmende og det vakre. Den linjen er dekket av glassmaneter. 
Velkommen til Night Vale
– Cecil

Jeg har aldri møtt et menneske som ikke liker hørespill. Om et slikt menneske noen gang har passert gjennom livet mitt, har vedkommende i hvert fall ikke gitt det til kjenne. Jeg tror vi i Norge er heldige med hørespillene våre, og om du ikke vet hvem det er, er jeg sikker på at du kjenner stemmen til Nils Nordberg. Krimsjangeren er nok den mest dominerende radioteatervarianten i Norge, men vi har også noen klassiske innspillinger som må plasseres innenfor spenningssjangeren. Nå er det slik at før i tiden kunne man dette med lengre føljetonger i radiostil, men de siste tyve årene har ikke disse vært fremtrendene. Likevel går jeg ut i fra at jeg ikke er alene om å sette pris på radio i podcastform. Om det er snakk om «snakkeradio» eller dokumentarer. Tidligere har jeg anbefalt slike amerikanske snakkeradioprogrammer, og mer skal komme. Men denne gangen vil jeg informere om en pågående radioteaterserie som, om dere ikke ennå har hørt den, bør bli fast inventar på iPoden.

Fortsett å lese «Det uhjemlige på radio»

Tekst og lyd #6

Trodde du kanskje at historie og litteratur var trøtte greier?

foxDet hender man kommer over saker og ting på internett som ikke så lett lar seg forklare. Med dette mener jeg ikke ulike bilder eller ytringer som får en til å sukke og akke seg, men kulturprodukter som av uforklarlige grunner klarer å formulere noe en selv føler, uten at man er i stand til å skape noe lignende. For første gang i anbefalingsspalten skal jeg vise til en tegneserie.

Fortsett å lese «Tekst og lyd #6»

Tekst og lyd #5

Hvis du tenker at Paris Review har den posisjonen i USA som Vinduet har her hjemme, så vil N+1 tilsvare Vagant. Mindre tilgjengelig og relativt uredd når det kommer til å være selvrefererende. Faktisk ble N+1 i sin tid laga som en reaksjon på klimaet i litteraturkritikken i USA.

Siden 2004 har N+1 sparka både mot Paris Review og mot McSweenys i et forsøk på å posisjonere seg som det ledene i den amerikanske tidsskriftverdenen. Det sterke fokuset på teori og politikk og vennligsinnet elitisme kan også finnes i valget av navn: «N+1» er oppkalt etter en languagepoetisk formstrategi hvor man bytter ut hvert subjektiv (noun) i teksten med det neste eller forrige i ordboka. N+1 er også en formel for systemfunksjon i fall en komponent i en datamaskin skulle feile, eller noe sånn (her imøteser redaksjonen en forklaring fra noen som er kyndige på dette området). Uansett, som dere kan se er dette et velvalgt magasinnavn som i seg selv legger opp til ulike lesninger.

Fortsett å lese «Tekst og lyd #5»

Tekst og lyd #4

De fleste av oss bruker mye tid på internett. Det er ikke dumt i seg selv, men er du som meg kan du fort føle at du kaster bort tiden din ved å lese nettaviser eller følge tråder på Reddit og Buzzfeed. Derfor har jeg her tenkt å bidra med et alternativ som vil få prokrastineringen din til å fortone seg så meget mer nytting og innholdsrik.

Tekst og lyd #4 dreier seg om en nettside du kan fortape deg i med god samvittighet.

En litteraturblogg som ikke alltid handler om litteratur.

Fortsett å lese «Tekst og lyd #4»

Arenarock #2: 1983

SB1983Man kan si hva man vil om U2 og hvordan det ligger an med dem for tiden, men få av oss vil vel være uenig i at de fire første studioplatene er perler. Denne utgaven av arenarockspalten er derfor kanskje ikke like dyptdykkende som i første runde, men til gjengjeld er den personlig og vakker. Når omskriveren når punktet i teksten typen som flykter inn i langrenn, ikke inn i rus, fikk jeg personlig en liten klump i halsen.

Sigurd Brørs er kanskje kjent for noen som langrennsess på tidlig 90-tall. For oss i Beijing Trondheim er han først og fremst en stødig støttespiller for litteraturmiljøet i Trondheim, en glimrende grafisk designer og gjennomført godt medmenneske. På tidlig totusentall gjorde han seg også bemerket som medlem i rockebandet Karl Barx.

Fortsett å lese «Arenarock #2: 1983»

For the death of 100 whales

Det kan være at våre lesere i løpet av uken har blitt klar over massakren som oljeselskapet ExxonMobil sto bak i 2008. Forskere har nå konkludert med at det var sonarutstyret på et oljeletingsfartøy som forårsaket at hundre melonhodedelfiner strandet ved kysten av Madagaskar. Sonarsignalene gjorde delfinene desorienterte og fikk dem til å svømme mot land. ExxonMobil stiller seg skeptisk til funnene, og det er på ingen måte sikkert om straffetiltak vil bli iverksatt. Dette er nok et eksempel på hvordan havområder er et juridisk blindpunkt i debatten og naturvern og konservering. Overfiske og utarming av naturressurser under havflaten er et stadig problem som i Norge eksemplifiseres ved debatten om oljeboring i nord.

Selv om hendelsen fra 2008 er dypt tragisk, er den dessverre ikke noe nytt fenomen. På den legendariske opplesningen på Six Gallery i San Fransisco 7. oktober 1955 leste den da unge poeten Michael McClure diktet For the Death of 100 whales, som skildret en episode hvor amerikanske marinesoldater brukte hvaler som blink under en militærøvelse. Diktet holdes for å være et av de første økologiske diktene og har senere vært en mal for hvordan man behandler menneskeskapte naturkatastrofer poetisk. Vi vil med dette minne om at litteraturen kan være et virkemiddel i kampen mot urettferdighet og overgrep også i miljøsammenheng.

Fortsett å lese «For the death of 100 whales»

Tekst og lyd #3

Da jeg begynte denne spalten for et par uker siden lovet jeg at vi med tid og stunder skulle komme til poetene fra Balkan. Jeg trodde ikke at vi ville befinne oss i deres midte så hurtig som tredje utgave! I denne anbefalingen er jeg skråsikker på at jeg sparker inn åpne dører, men om så skulle være tilfellet, at du ikke har besøkt denne nettsiden, er jeg truende til å sende med melding hjem for dårlig orden. Hver gang jeg snakker med noen utenfor Norges grenser om noe poesirelatert, dreier samtalen på et eller annet tidspunkt over på denne siden. Her finner du nemlig det beste utvalget (på nett) av poesi fra hele verden på et sted. Jeg kan ikke bekrefte at alle gjendiktningene er like skarpe, og vi må her ta høyde for at utvalget ikke er representativt for det aktuelle landets poetiske flora (noe vi kan dedusere ut fra det norske utvalget), men man skal lete lenge for å finne en nettside som dekker mer enn hva denne siden gjør.

Fortsett å lese «Tekst og lyd #3»